Borgar Sandbu i 1925

 

NOTAT

fra ei samtale med Borgar Sandbu, Sjoa, 27.oktober 2003

 

ved Hans Petter Kleiven, Vinstra

 

 

Framsida

Sandbu skule

 

Borgar er født 28.02.1916 som 3.eldst i søskenflokken på Ny-Sandbu. Foreldre var Olga, født Hvattum, fra Ilstad i Sødorp, og Peter Hansen Sandbu, Sjoa.

 

Barna:

·        Hedvig, født 23.08.1912 – døde 22.12.1993.

·        Hans, født 1914 – døde 1920.

·        Borgar, født 28.02.1916 –

·        Kari, født 12.10.1920 – døde 28.07.1942.

·        Hans, født 02.03.1922 –

·        Marie, født 20.09.1925 –

·        Per, født 02.12.1929 –

 

Hedvig, Borgar, Kari og Hans i 1925

 

Samme slekta har vært på Ny-Sandbu siden 1792. Fra gammelt av var det en Sandbugard. Denne ble i 1792 delt i Gammel-Sandbu og Ny-Sandbu. Første brukeren på Ny-Sandbu ble Hans Gotfred Hansen, født i 1749, – hans forfedre var fra Danmark. Han ble 2.gang gift med Marthe Elisabeth Bull født i Larvik i Vestfold. Dette blir tippoldeforeldrene til Borgar. Seinere brukere har vært Henrik – Hans – Peter – Borgar – Peter. Neste vil bli en ny Henrik.

 

Bror til Peter var en Henrik som døde i 20-årsalderen. En annen bror var Theodor. Han skrev seg for Theodor Bull Hansen Sandbu. Bull-navnet stammet fra moras slekt i Larvik i Vestfold. Han ble gift med Olga Nordberg, Fåvang, og bosatte seg på Sandbumoen, et bruk under Ny-Sandbu. Bruket er i dag fraflyttet. Olga og Theodor fikk disse barna:

·        Kellaug, nå i USA

·        Thorbjørn, nå i Sverige

·        Odd, døde av poliomelitt 20 år gammel.

·        Håvard, nå i Sandefjord

·        Arne, nå på Otta

Theodor døde i 1949 og Olga 05.05.1990.

 

 

Olga Sandbu og Nora Kleiven med barna sine i 1935.

Per Sandbu foran.

 

Før Olga og Theodor tok til på Sandbumoen bodde Mari, født Myrumslien, og mannen Ola Jørgensen der. De hadde barna: Jenny, Anne, tvillingene Alfred og Jørgen, (?) og Olga. I alt 8 barn. Ola var klebersteinsarbeider og jobbet i Grandalen ovenfor Tho ved Otta. Borgar husker han en gang var med far sin, Peter, der i Grandalen og kjøpte ei klebersteinstakke. Etter Sandbumoen leide de ei tid Nordre Breden. Et par år leide Mari med seg krøtter og setra på Hesseter. 1 eller 2 av barna dro til Amerika. Et par av familien som ble her i landet tok seiner livet av seg. Ola Jørgensen hadde på sine eldre dager hus på Hjellum, Otta.

 

Ny-Sandbu ligger i dag i Sel kommune, men var fra gammelt av en del av Nord-Fron og lå i Kvam sokn. Slekta har fortsatt Kvam som sitt gravsted. Det var ved den store kommunerevisjonen midt på 1960-tallet at Sjoa ble tatt fra Nord-Fron og lagt under Sel og Heidal som ble slått sammen. Nord-Fron kom sammen med Sør-Fron til Fron kommune fra 1.januar 1966. Etter en 10 års tid ble Fron delt igjen, men Sjoa kom ikke tilbake til Nord-Fron.

 

 

Borgar og Hans Sandbu med Slettkolloen og Storbron i 1927

 

Sandbu skolekrets.

Fra gammelt var det skole på både Gammel-Sandbu ( i 2 år) og Ny-Sandbu, forteller Borgar. Da det ble til at en skulle bygge eget skolehus, ble det strid om hvor det skulle ligge. Anders Sandbu (Gammel-Sandbu) satt i skolestyret og ivret for at skolen skulle ligge på vestsida av Laugen, mens andre holdt på Ny-Sandbu på østsida. Anders hadde til og med tatt med jordprøve fra Ny-Sandbutomta til skolestyremøte for å vise hvor dårlig tomta var der!

Valgt ble Ny-Sandbutomta i skolestyremøtet 24.juni 1924 og byggearbeidet tok til i samme året. Skolen sto ferdig til bruk høsten 1925 og kostet fullt ferdig kr.25675,96, ifølge Albert Kvammen i ”Skulesoge for Fron”. I tillegg kom kjøp av lærerjord og uthus.

I 1924 var skolerommet i 1.etasje på Ny-Sandbu, i nørdre, ytre hjørnet av den stor bygningen, minnes Borgar. Hit var det Paal Kleiven, Sødorp, kom som nyutdannet lærer fra lærerskolen på Hamar. Før han hadde det vært ei lærerinne, Lissi Dahl, husker Borgar. Det var ikke henne, men Mathea Blekastad som var lærerinne på Gammel-Sandbu, som kom ut for guttestreker en gang, forteller Borgar. Guttene hadde klatret opp i ei bjørk og passet på da Mathea kom under, og pissa ned i hode på henne!

Ellers var Per Myrhaugen, Kvam, lærer ei kort periode. (Om lærere se i ”Skulesoge for Fron”).

 

I 1924 kom altså Paal Kleiven fra Sødorp ved Vinstra til Sandbu. Han var ferdig med 4 år på Hamar lærerskole og fikk sin første jobb her. Første vinteren holdt han skole på Ny-Sandbu og bodde i 2.etasje. Han hadde som alle andre på gården maten der. Borgar husker han hadde privattimer i sang hos den nye læreren.

Paal fulgte med på det store byggearbeidet på nyskolen – han skulle jo flytte inn der og drive undervisning alene på alle årstrinn. Det er bilder etter han av byggearbeidet og han sjøl på synfaring. En flott tømret 2 etasjes bygning kom opp, og det fulgte med et jordstykke stort nok til at det ble bygget fjøs og låve for ku, gris og høner.

 

Paal, født 30.03.1903, giftet seg i 1928 med Nora Sollien, født 16.02.1904, fra Nes på Hedemarken. De hadde gått sammen på lærerskolen på Hamar.

16.mars 1930 kom undertegnede notatskriver (Hans Petter) til verden i 2.etasje på den nye Sandbuskolen og fikk raskt Per på Ny-Sandbu som sin beste venn og lekekamerat.

 

Paal Kleiven ble på Sandbuskolen som lærer helt til han i 1939 fikk lærer- og klokker-jobben i heimbygda, Sødorp, Vinstra. Da hadde i mellomtida både Trygve, f.08.10.1932, og Nils Vegard, f.02.03.1936 også kommet til verden på Sandbuskolen. Vigdis Elise ble født, 09.09.1941 på Lillehammer Fylkessykehus.

 

Storflom 28.august 1938.

Notatskriveren husker godt denne flommen. Elva voks raskt opp. Per Sandbu og Hans Petter Kleiven, som var ivrige fiskere, visst at det var fiskebett når det regnet og elva voks. De tok båten ut gjennom Løken ved Ny-Sandbu og bandt den i et tre før de tok til med fiskinga. Etter ei stund(de hadde sikkert blitt gode og blaute av alt regnet), ville de tilbake til båten og ro heim. Da var det med nød og neppe de nådde i båten, så raskt hadde elva vokst. Veier og jernbane ble oversvømt og store skader ble registret mange plasser i Norddalen. Verst så det vel ut i Vågåmo’om, kanskje. Deler av kirkegården ble tatt av elva Finna og ysteriet ble nedaura av stor stein, husker notatskriveren.

 

Steinbrudd i Evjuhaugen.

Eidebrua, Sjoa, holdt på å bli tatt, og Jernbanen måtte sette i gang utbedringsarbeider. Det måtte til en forstøtningsmur bl.a.. Til dette ble det vinteren 1939 satt i gang et større arbeide med sprenging av stein i Evjuhaugen rett ned for Sandbuskolen. Til sprenging og murbygging var det en 20-25 mann i arbeide, mest fra Nord-Sel og Dovre, minnes Borgar Sandbu. Til å frakte steinen måtte det til hester og steindrag. Peter Sandbu, som eide steinbruddet, satte som krav til Jernbanen at han fikk være med på steinkjøringa. Sandbu stilte derfor med 2 hester( Hans Sandbu kjørte den ene hesten, husker han), mens de andre gardbrukerne stilte med en hver. De var: Iver Stanviken, Johan Eide(Nørdre), Iver Eide(Søre) og Ola Storrusten. Borgar Sandbu husker ellers navn som Ola Randen og smedene fra Otta, Hans Løland og  ? Nårstad. Smedene brukte smia på Ny-Sandbu.

 

 

Murstein tas ut ved Sandbuskulen i 1939

 

Trygve Kleiven var den gang 7 år, og fikk være med på kjøringa enkelte ganger for å  sitte på tomsleden tilbake til steinbruddet. Mens kjørekaren der Trygve satt på skulle ”slå lens” sprang hesten ”avlaust” og det var et under at det gikk bra. Ved Varphaugen fikk noen karer stoppet den ville skyssen og det var en betuttet og isdekket 7- åring som kom heim på kjøkkenet til mor. ”Nemmen, kå har du vært borti da gutt,” sa Nora. Hun så jo hvor forskremt han var. ” Kjørt ”avlaust” det vette ’e”, svarte Trygve. Det var nok likevel godt å få tørket av isen etter spruten fra hestehovene og en god klem på fanget til mor, - da kom nok tårene og løst opp etter den ville ferden. Bilder fra steinbruddet finnes, tatt av Paal Kleiven. Ei stor hending for både liten og stor dette i ei ellers stille grend.

 

Krigsvåren 1940.

Borgar Sandbu ble kalt ut på nøytalitetsvakt 27.mars 1940. Peter Sandbu fulgt sønnen sin til jernbanestoppestedet mellom Gammel-Sandbu og Mæhlum . Borgar skulle reise til Trandum ved Gardermoen med tog. Det var spente tider og han ville gjerne se sønnen vel av sted, - en kunne aldri vite?

 

Borgar var mobiliseringsoppsatt i trenet, d.v.s. de som tok hånd om frakt av kompaniets utstyr utenom håndvåpen og bagasje. Det var ikke biler de hadde, men hester – hester i lange karavaner som dro kjerrer og annet hjulgående utstyr som feltkjøkken, etc.. Som tren skulle de ikke delta i direkte strid, men skaffe fram forsyninger av forskjellig slag.

 

9.april 1940 gikk alarmen tidlig på morgen – Norge var i krig. Tyske tropper hadde gått i land mange steder langs kysten, også i Oslo. Det kunne når som helst bli angrep mot Trandum. Troppene på Trandum ble plassert ut i nærområdet. De kom i befatning med den tyske avdelingen som hadde blitt sendt ut i retning Elverum for å fange Kongen og Regjering. De ble stoppet på Midtskogen, like før Elverum. På returen mot Oslo kom de i kontakt med nordmennene ved Eidsvold og tok noen norske offiserer og noe våpen med seg i bussene tilbake til Oslo. Trenet til Borgar kom ikke i kontakt med tyskerne. De ble nå forflyttet nordover og over Minnesundsbrua. Etter hvert som de trakk nordover mot Stange ble de beskutt av tyske fly. De tok i Stange østover mot Elverum og videre mot Rena. Her kom de midt opp i den tyske bombingen av stedet, og Borgar husker hvordan han ble revet overende av luftrykket fra bombene. Han var like i nærheten hvor to norske befal omkom. Den ene var sersjant Kapelrud fra Lillehammer.

 

Trenet ble samlet igjen og ferden gikk mot Koppang og ny bombing. Derfra opp i mot Sollia. Her husker Borgar at ei bombe gikk av på ene sida av veien mens han lå klemt mot en mur i grøfta på andre sida. Splinter og jord sprutet over han. Tren-troppen var nå i oppløsning. Borgar leverte hesten han hadde ansvaret for til en gardbruker i nærheten, fant seg et par ski på ei kjerre og gav seg i vei hjemover mot Gudbrandsdalen. Han var ikke kommet mange hundre meter før han støtte på en kjenning fra Sjoa – Ivar Åmodt. Han hadde flere hester å se til, men ville gjerne være med Borgar. De fikk så ”forborget” hestene og Borgar var av sted etter et par ski til Ivar også. Her støtte han på en annen gudbrandsdøl – Erik Rindal fra Tretten. Også han ville være med vestover og fikk seg skiutstyr. På kjøkkenvogna fant Borgar litt brød og margarin til niste.

 

De tre karene fikk spurt seg for om retningen mot Vuludalen, sør i Rondane, der var i alle fall Borgar kjent. De kom dit sent på kvelden og brøt seg inn i Sør-Frons - bua. Neste dag gikk de først i feil retning, mot Bjørnholia, før de så fant Illmanndalen og kom seg til Rondvassbu. Her traff de Hans Erlandsen, Sjoa, og ble med han ned Glitterdalen til Furusjøen og til Ny-Sandbusetra ved Vålåsjøen. Det var 26.april 1940, samme dag som kirka i Kvam brant og tyskerne fikk engelskmennene på retrett til nye stillinger ved Kjørum. De tre karene overnattet på setra og gikk neste dag ned til Sandbumoen. Hele tiden gikk de i uniform og bevæpnet med sine Krag Jørgensen gevær. De fikk seg sivile klær og Borgar tok seg ned til Ny-Sandbu og møtte faren og broren, Hans, som fortsatt var på gården. Mora, Olga, og de øvrige på gården var evakuert til Vangslette seter. Borgar hjalp Ivar Åmodt med å finne et sted ved Sandbuvangen der han kunne krysse isen på elva og komme seg heim til Åmodt. Isen hadde sluppet land og de la noen planker over råket slik at Ivar kom seg ut på isen. Borgar så han vel over til baksida. Erik Rindal kunne ikke komme sørover dalen og ble med på å laste opp 2 sleder med mat og klær til de på Vangslette. De to dro så med hver sin hesteskyss til fjells, mens faren og Hans ble igjen og bl.a. gav engelsk soldater melk der de var på rettrett mot Otta. De overnattet på Sandbumoen de siste nettene. Da Borgar kom ned igjen var tyskerne passert Ny-Sandbu den 28.april.

 

Ca.120 tyske soldater overnattet på Ny-Sandbu natten til 29.4., forteller Hans Sandbu i et brev til notatskriveren 2.12.’03. Peter Sandbu måtte den kvelden være med å låse opp over alt for at tyskerene skulle kunne se om det var noe ulovlig, slik som våpen etc. En av tyskerene snakket dansk så det gikk greitt med kommunikasjonen. Peter fikk så gå opp til Sandbumoen igjen, men med beskjed om at  dersom det skjedde noe ville gården bli brent. Hans gikk så seint på kvelden opp til Vangslette for å fortelle resten av familien hva som var hent.

 Om morgenen 29.4., forteller Hans, skulle han gå fra Vangslette ned til Sandbumoen igjen og like nedenfor gjerde på setra, på en lyngrabbe, lå en engelsk soldat og ropte ”Water – water”. Første trodde jeg det var en neger, forteller Hans, men da jeg kom nærmere viste det seg at han hadde et svært sår i tinningen og med størknet blod over hele ansiktet. Vi fikk han opp i setra og vasket såret. Senere på dagen fikk vi fraktet han på en kjelke ned til Sandbumoen hvor han ble en 2 –3 dager. Da kom det Røde Kors – folk fra Otta og hentet han.

Borgar forteller at det ble funnet engelske soldater som hadde blitt skutt nede ved elva i Evjuhaugen der de hadde forsøkt å komme seg over.

Hans forteller ellers at 4-5 engelske soldater hadde kommet seg over Laugen ved ”Veslestrømmen”. En var litt såra og ble seinere fraktet tilbake over isen ved stoppestedet (mellom Gammel-Sandbu og Mæhlum) på ei grind fra jernbaneovergangen nedenfor Nyheim. Hans fant ellers et engelsk gevær etter de som hadde ligget i stilling ved steinbruddet, men dette ble seinere stjålet fra han.