Henrik August Angell

av Roy Andersen

Angell.jpg (18095 bytes)

.
Henrik Angell var i sin samtid en landskjent skikkelse. Han var en ettertraktet foredragsholder, og forfatter. Han så det som sitt kall "å vekke" ungdommen, særlig å gjøre de til gode soldater. Men Angell var mer enn en ivrig forsvarsvenn. Han var også venstretilhenger, historieskriver, kartograf, tegner, målmann og ikke minst skiløper og skimisjonær. Alt inngikk imidlertid i den store saken, å styrke det norske folks selvfølelse: Venstre skulle sikre den politiske uavhengigheten, historien og språket skulle legitimere den, mens skiløping som del av forsvarssaken, skulle forsvare den.

Slik sett målbar Angell mange av de strømningene som utjorde den norske nasjonalismen i slutten av forrige århundre. Men på mange områder gikk han også på tvers: Han var offiser og hadde sverget troskap til unionskongen. Likefullt reiste han landet rundt og manet nordmennene til å følge Montenegros krigerske eksempel i kampen mot unionen og Sverige. Han var embetsmann og gift med en dansk adelskvinne. Likefullt konverterte han til nynorsk i voksen alder og ble en av frontfigurene til Noregs Ungdomslag. Han var militarist, men hatet samtidig alt som hadde med Tyskland og preusserdisiplin å gjøre. Han var radikal nasjonalist, men like engasjert i andre små nasjoners og folkegruppers kamp for selvstendighet. Han var kunstner, sportsmann og litterat.

Angells liv fullt av eventyr og dramatikk.Han var en første som krysset Hardangervidda på ski. Han må også ha vært den første (og siste) som syklet på velociped fra Kristiania gjennom Sverige, Danmark, Tyskland - over Alpene til Italia og Frankrike - og hjem igjen på vinterføre. Han var den første som gikk på ski gjennom Montenegro (1893). Formålet med et var foruten å spre skisportens budskap, å oppleve et folk som kunne tjene som forbildet for det norske folk i den nasjonale frigjøringskampen.

Begge formålene lykkes han med. I Montenegro startet han den første skiskolen og hylles den dag i dag som grunnleggeren av skisporten i landet.

Reisen dannet grunlag for flere bøker; blant annet "Gjennem Montenegro paa ski", "De sorte fjelds sønner", og "Et sterkt Folk", alle utkommet på Aschehoug forlag. Sammen med fordragsvirksomhet om Montenegro og Balkan dannet han utvilsomt grunnlaget for de nære båndene mellom Balkan og Norge som har eksistert helt opp til i dag.

Han har også æren for å ha innført skisporten i Frankrike. 1 1902 ble han invitert av en franske krigsministeren til å lære franske soldater å gå på ski. I Briancon på grensen mot Italia opprettet han den første skiskolen på fransk snø. Arbeidet for idrettssaken førte til at han i 1905 ble det første norske medlemmet av Den internasjonale olympiske komite

Hele livet hadde han følt seg nær tilknyttet Frankrike, og regnet det etterhvert som sitt andre fedreland. Da 1. verdenskrig brøt ut, håpet han i det lengste at Norge skulle gå med på fransk side. Men Norge forholdt seg nøytrale, så i 1918, i en alder av 57 år, sa han opp stillingen som regimentsjef og oberst i den norske forsvaret, og dro til Frankrike. Her vervet han seg som mening soldat i den franske Fremmedlegion, og deltok i kampene ved Verdun. Soldatlivet ga åpenbart mersmak, for etter fredslutningen i november 1918 fortsatte han som leiesoldat i Fremmedlegionen i borgerkrigen i Nord-Russland. Der pådro han seg forfrysninger som resulterte i at han måtte amputere den ene foten og en rekke fingre på begge hender.

Som takk for innsatsen mottok han det franske krigskorset, "La croix guerre" og ble utnevnt til offiser av Æreslegionen av statsminister Georges Clemencau i 1920. Da han døde i 1922 sto det minneord om ham i en rekke franske aviser.

Angell har satt mange spor etter seg. Det største og mest håndfaste kan sees utenfor Holmenkollen restaurant i Oslo der det ble reist en statue av ham, etter initiativ fra Noregs Ungdomslag og franske venner. Det mest kuriotiske i form av "Henrik Angell Ski Cup" i Montenegro der minnetom ham lever i beste velgående hundre år etter. I 1997 feiret Skimuseet i Oslo Angells reise til Balkan med en egen Angell-utstilling og besøk i Montenegro.

Angell hadde også en god strek og gjorde seg bemerket som en dyktig kartograf for Norges Geografiske Oppmålingsvesen. Men først og fremst har han etterlatt seg en rekke bøker: To er nevnt, en tredje er Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814, et påkostet praktverk fra 1914.

Til tross for alt dette, er han så godt som glemt. Det fortjener han ikke.