Landskyld, bygsel og skatt

H.O. Hansen Møller

Framsida

Opprinnelsen til begrepet landskyld må en tilbake til førhistorisk tid for å finne. Etter hvert som enkeltpersoner ved arv og inngifte, makeskifte og gaver samlet seg rikdom i form av landeiendom, ble det nødvendig å sette utenforstående til å drive eiendommene/gardene for seg. Man fikk betegnelsen leilending, som bygslet jorden mot å betale leie, landskyld, til jordeieren. Leilendingen kunne gjerne være en som eide en part i garden, og bygslet resten. Men like gjerne kunne det være en person uten eierskap, eller med eierskap i andre garder.

Landskylden ble således "renten" jordeieren fikk på "kapitalen" sin.

Eieren av jorda, jorddrotten, kunne være kongen, kirken, adelsmenn eller bønder som var kommet til makt og middel. Retten til å bygsle bort en gard hadde den som eide mest i den.

Når en bonde overtok leiejord, betalte han førstebygsel av jorda. Seinare hvert tredje år en mindre avgift, oftest kalt tredjeårsmåle eller tredjeårstak. Ved sida av disse faste avgifter betalte han årlig leie av garden, landskyld. Fra gammelt skulle landskyld ytes i det som kunne avles på garden. I Bræbygden ble landskylden som regel betalt i huder og skinn. En gard på 2 huder eller mer vart kalt fullgard, mens en og to huder ble kalt halvgard. Under 1 hud ble kalt ødegard (en ren administrativ benevnelse, det betyr ikke at garden var lagt øde).

Senere ble det mer brukt å yta landskyld i penger etter offentlig landskyldtakst. I manntallet for landskylden i 1610, er odelsbønder og leilendinger ilagt 6 riksmark pr. hud, mens ødegårdsmenn, husmenn og tjenestekarer svarer 1/2 daler hver.

Utarbeidet etter landskylda ble også matriklene eller jordlistene. I matrikkelen av 1838 ble den gamle landskyld i huder og skinn erstattet med daler, ort og skilling. I matrikkelen av 1886 ble den samlede matrikkelskyld for hele landet sett i en halv million skyldmark a 100 øre.

Da det var størrelsen (bruksverdien) på en gard landskylda var et mål på, så ble landskylda senere benyttet til å beregne forskjellige skatter, som leidang, foring, vissøre og tiende. I tillegg kom spesielle skatter, som krigsskatt, koppskatt, skoskatt o.s.v.

Leding var en videreføring av den gamle forsvarsplikten, leidangen, fra før Håkon den godes tid. Allerede før år 1200 gikk denne over fra å være en ren beredskapsplikt, til å bli en skatt, i Gudbrandsdalen oftest betalt i huder eller skinn. Enheten var en lytefri garvet kuhud. En hud ble regnet lik 12 skinn. Senere ble skatten utskrevet i album, som var en liten myntenhet.

Foring var ein skatt av yngre dato. Skatten skulle dekke foring av hester og pliktarbeid for lensherrene. Den ble som regel innkrevd i rede penger, men kunne også innkreves i naturalier, som regel småfe.

Vissøre ser ut til å ha vært en spesiell skatt for Opplandene og Valdres, innkrevd i huder og skinn.

Tiende ble innført som skatteform til kirken allerede under Sigurd Jorsalfar. Opphavelig var tiende lagt på inntekt, som korn , bufe og fisk, men ble etterhvert en fast årlig skatt på fast eiendom.

Ved siden av den faste årlige tiende, ble det også krevd inn hovedtiende, som hver mann skulle betale en gang i livet. Ofte var dette når han skulle ta ut lysing og gifte seg.