Denne artikkelen om Ottar Næprud på Åsteløkken i Bræbygden sto i Magasinet for Alle nr. 30 i 1969.

Tilrettelagt for publisering av Ola Bu

 

Framsida

Norske suvenirer fra norsk hånd

Av Kjell Voldheim - Fotos Ola Bu

Vi er alle glade i å reise. Det hender også en gang i blant at vi kommer til et sted vi synes er hyggelig, og vi ønsker et minne om det. Jo – vi kjøper et minne, - suvenir kalles det vel forresten nå." Med hilsen fra …. " står det malt på den heilnorske trollfiguren. Vi tar trollet med oss og lar det vandre rundt i bilen til beskuelse. Gutten med sin vanlige undersøkelsestrang snur det opp ned: "Made in Hong Kong". Stempelet, trollet og det hele roper det liksom opp i ansiktet på oss: Ha-ha, nå ble dere lurt.

Joda, vi har sett dem, både Hong-Kongtroll og andre importerte suvenirer solgt i vårt eget land med hilsen fra bygd og by. Man skulle tro at i stedet for å få servert sydhavsskjell med hilsen fra en eller annen idyllisk bygd oppe i dalene våre, ville det være mer ønskelig og hyggelig med noe som er stedegent og norsk.

Dette mener også Ottar Næprud. Han er nå i 65-års alderen, født og oppvokst på Åsteløkken, et lite småbruk midt mellom Otta og Sjoa. Ottar kom tidlig i kontakt med naturen. Faren var en ivrig fisker, og som guttunge fulgte selvsagt Ottar faren på hans mange turer i skog og fjell.

Det var noe annet til fiske den gangen, forteller Ottar. En gang husker han tydelig. Han og faren var inne på Smukksjøen og fisket en helg. 85 smellfeite abborer ble resultatet, flere fisker var over halvkiloet. I våre dager kan det gå lang tid mellom hver gang man tar en eneste halvkilosabbor.

En parallell til dette er også situasjonen i Åsteløkken. Før var det livbergelige kår her, men i dag er bruket altfor lite til at det kan drives noe lønnsomt jordbruk her. Da plassen ligger helt ned til Lågen og Europavei 6 skjærer midt gjennom, valgte Ottar å legge an med campingplass på jordstykket utenfor veien. Denne jorden var allikevel ikke noe å dyrke på.

Den nære kontakten han på denne måten fikk med turistene har gitt ham mye. En ting han ble spesielt oppmerksom på, var hvor mye skrap som gikk under navnet suvenirer og ble solgt til de besøkende.

- Vi kan selge italienskproduserte Sinclarstøtter i plast med hilsen fra Otta, men det er ikke med ren samvittighet vi burde gjøre det. Og hvorfor selge noe slikt når vi kan lage bedre og mer ekte ting selv?

Så ble det nettopp det Ottar Næprud gjorde. For fem år siden begynte han å lage disse figurene. Oppe i sin egen skog samler han kvist, bark og mose, og dette forvandler han til livaktige og kunstferdige figurer som på disse årene er blitt veldig populære blant turistene.

- Det begynte slik, sier Ottar, at jeg en ledig stund satt og puslet med noe kvist og forsøkte å lage en liten figur. Det gikk ikke likere enn at jeg ble lei hele greia og kastet den fra meg for en stund. Men det ble da til at jeg fikk den ferdig og tok den med meg ned på kiosken. En svenske fikk straks øye på den og ville absolutt ha den. Det var da jeg tenkte at dette kanskje hadde noe for seg som suvenirer. Jeg forsøkte igjen, og snart begynte nye skapninger å ta form.

Et ganske stort antall av disse figurene er blitt itl mellom de kraftige nevene til Ottar i løpet av disse årene. Han har funnet fram til et titall enklere typer som er godt egnet til en tilnærmet serieproduksjon. Disse figurene er lettgjorte, sier Ottar, men allikevel er de slående karikaturer og beundringsverdig komponert. Når man står med en av figurene i hånden, blir man fristet til å ta ordet kunst i munnen. Ottar er kunstner på sitt felt, selv om han ikke er så villig til å innrømme dette selv.

Det er visse mennesketyper som går igjen blant disse figurene, det er vandreren, rallaren og den runde bondekona. Vi spør ham om det er noen spesiell framtoning som har gitt inspirasjon. Uten nøling kommer det med et glimt:

- Bustenskjold er god, han!

Ottar Naprud.jpg (85270 bytes)

Ottar Næprud i arbeid med en ny figur. Det er ikke få slike små kunstverk som er blitt til mellom hendene hans de siste årene.

En rallar blir til.

Om sommeren og høsten går Ottar og samler råmaterialer i skogen. Det gjelder å ha øynene med seg under denne delen av arbeidet. Ser han en kronglete og knudrete kvist eller grein, så kommer øksa fram. Det er ikke så rent lite virke som går med til en hel vinters produksjon hjemme hos Ottar.

Nå er det at materialene må tørkes. Inne i verkstedet sitt har Ottar en ruvende ovn. Det er en gammel vedkomfyr som gjør seg godt til tørking av virket. Oppe under taket er det spent netting i passe høyde over ovnen. Her legger ham materialene til tørk. Tørkeprosessen er både lang og krevende, men når materialene er tørre, begynner han å kappe ut delene han mener å få bruk for. Han kapper opp og skjærer til delene og legger dem i hver sin pappeske. De delene han skal bruke til ben ligger i en eske, armene i en annen og slik videre. Så trengs det litt never til hattebremmer og mose og lav til hår og skjegg.

Når han har alt han trenger av materialer, kan han begynne å sette sammen figurene. Som fot for figurene bruker han en treplate, grovt tilskåret og gjerne med litt bark på. Et eksempel Ottar nevnte kan illustrere framgangsmåten. Han tok for seg 107 treplater og begynte med en spesiell del som han satte på alle platene. Slik fortsatte han med en og en del som han satte på alle platene, og etter en fjorten dagers tid sto det 107 rallare ferdig med både slegge og bor. Selv om dette høres temmelig fabrikkmessig ut, bærer figurene tydelig preg av inngående håndarbeid.

Vandringsmann1.jpg (38717 bytes)

Rallaren er en gjennomgangsfigur hos Ottar. Det er rallaren i arbeide, rallaren i hvile, eller slik som her, rallaren på vandring til en ny arbeidsplass.

Andre artikler.

Utenom disse figurene som er hovedproduktet, lager Ottar noen originale billedrammer. Han tar ganske enkelt en solid rotstokk og skjærer den opp i centimetertykke skiver, omtrent som man skjærer brød. Deretter tar han ut noe av veden, så bare den ru barken og en tynn kant av veden står igjen. Inn i dette feller han bildet. Det kan være et fargekort fra Gudbrandsdalen eller selvkomponerte bilder av lav og småkvist.

På nesten samme måte lager han fatene sine. Her skjærer han tykkere skiver, omtrent 10 cm, kutter ut veden på samme måte, feller inn bunn og setter på hank. De er populære som frukt og nøttefat for hytteeiere.

Ottar måtte selvsagt også ha kiosk på campingplassen sin. Dette problemet løste han på sin måte. Han brukte vanlig reisverk, men i stedet for vanlig bordkledning brukte han "bakhon", barkekantene som blir skåret av stokkene på sagbruket. Ottar valgte å bygge kiosken i vanlig stabburstil, og på den måten fikk han en original liten bu som lignet på et gammelt tømret stabbur.

Under en skogstur fant Ottar en rot som minnet ham mye om et hjortehode. Han kom hjem med denne roten ved åttetiden om kvelden, forteller han, og begynte straks på arbeidet med hjorten. Hele natten drev han på, og om morgenen kunne han glede seg over en stor og staselig hjort. Denn hjorten står på en haug nede ved veien, og er blitt gjenstand for mye fotografering og beundring.

Nord-Gudbrandsdalen har dannet et eget salgslag for suvenirer etter initiativ fra turistkontoret. Dette salgslaget bruker å arrangere konkurranser for å få tak i gode suvenirer som egner seg for serieproduksjon. Ottar prøvde seg i denne konkurransen for første gang i 1965. Resultatet ble at blant om lag 300 innsendte gjenstander seiret en av Ottars rallare. Han forsøkte seg også sist vinter med en annen figur, og da ble det annenpremie. Premieringen på disse konkurransene er ikke noe mål for Ottar, men det er ikke noe mål for Ottar, men det er sikkert oppmuntrende å se at det han lager blir verdsatt.

Salgslaget har en selger ute som tar opp bestillinger og formidler disse til produsentene. Ottar er en av dem som leverer fast. Han lager drøye tusen figurer i løpet av en vinter, og samtlige blir solgt i turistsesongen.

VAndringsmenn.jpg (47005 bytes)

Her er det to rallare som møtes, og...

 

VAndringsmenn2.jpg (43992 bytes)

to som har slått følge.

 

Canadaopphold

I likhet med så mange andre i 1920-årene bestemte også Ottar seg til å prøve lykken utenfor landets grenser. Han reiste til en kjenning i Nord-Saskatchewan.

Det var i 1927 han reiste til Canada. Det første året arbeidet han på farmen til en kjenning, men så begynte han i skogen, og dette drev han med i hele 19 år.

Den første tiden var hard, som i Norge på den tiden, forteller Ottar. Det var rene slavementaliteten med finanshaier på toppen, som drev det hele inntil arbeiderne slo seg sammen i en sterk organisasjon, noe som for øvrig en skandinavisk kvinne, Mrs. Nilson, hadde mye av æren for. Betalingen kunne det ofte være så som så med, men skatten var mild. Det ble som oftest trukket 10% i skatt, for det var jo så enkelt bare å flytte kommaet en plass, men det hendte at de fikk igjen dette også.

Ottar er ingen jeger. Han levde jo midt oppe i Canadas store skoger med enorme mengder av alt slags vilt, men han skjøt aldri noe dyr så sant han ikke måtte.

- Så du bjørn?

- Jo, bjørn var det nok av. Svartbjørnen var en underlig krabat. Jeg begynte faktisk å like denne snodige

bamsen. Grizzlybjørnen derimot er det uhyggeligste dyret jeg noen gang har sett. Jeg forsøkte alltid å unngå dette beistet. Den var nesten til å få vonde drømmer av.

Senere opparbeidet Ottar seg sin egen farm på om lag 640 norske mål. Et småbruk, legger han til, for det var så store forhold der. Alt skulle være stort og flott for at det skulle komme noe ut av det. Etter tre år ble han lei av dette og brøt opp for å reise hjem.

Det var nok rart å komme tilbake til Norge etter 23 års fravær. Så mye hadde forandret seg på denne tiden. Seterlivet var noe Ottar merket seg spesielt. Da han reiste var seterlivet i full blomstring, men da han vendte hjem lå de fleste setrene nede og til dels i forfall.

Selv om det ikke gikk mange dagene før han følte seg hjemme igjen, representerte omgivelsene en stor forandring. I forhold til de store urørte viddene i Saskatchewan ble hjembygda liten og trang. Men Ottar understreker at selv om den kanadiske naturen var så storslått, følte han seg mer i kontakt med sine hjemlige skoger og fjell.

En ting kan Ottar ikke slå seg til tåls med. Når vi har en så prektig natur her hjemme, burde vi ikke i framtida fortsette å forgifte og drive rovdrift på den, slik som det blir gjort på ymse felter i dag. Vi må tenke på etterkommerne våre.

Når det gjelder hans videre produksjon av suvenirer, ville han være glad om flere fattet interesse for dette:

- Vi kunne starte en liten bedrift med 4-5 mann. Med mer rasjonell drift og med hjelpemidler ville vi stå sterkere mot den strømmen av importerte suvenirer som flommer inn over landet vårt.

Vandringsmann3.jpg (54553 bytes)

 

- 0 -

 

Kiosken fra Åsteløkken er kommet til Statens Vegmuseum på Lillehammer.

Ottar Næprud var også en tradisjonsbærer innen folkemusikk. Han var riktignok ingen virtuos, men kunne ta en leik på fela i festlig lag.

Ottar Næprud var født 19. januar 1906, og døde på Sel Pleiehjem 31. juli 1999.