Spelemannen Isak fra Sel

Isak Isaksen Havn, eller Isak Isaksen Rustom

Av John Morten Malerbakken

Framsida

 

Spelemannen Isak Rustom var født på Selsverket ca. 1743, som sønn av Isak Halvorsen Mo (1708 - 1788) og Marit Rasmusdatter Havn (1713 - 1774).

Slekta er, etter det en kjenner til så langt:

Besteforeldre:
Halvor Rasmusen Moen (1664 - 1733), gift andre gang med Sigtrud Larsdatter.
Rasmus Johannesen Havn, (1703 - 1773), gift med Rønnaug Engebrethsdatter Skjenna (1704 - 1784).
Oldeforeldre:
Rasmus Halvorsen Ulmo (ca.1635 - 1711), gift med (1) Kirsti(?), (2) Anne Jacobsdtr.
Engebreth Andersen Veggum.
Tippoldeforeldre:
Halvor Rasmusen Ulmo (ca. 1596 - ca. 1665), gift med Guri Olsdtr.
Anders Olsen Veggum (1629 - 1691), gift med Ragnhild Akselsdatter Veggum.
Tipptippoldeforeldre:
Aksel Olsen Veggum (1580 - ca. 1671), gift med Mari Engebrethsdatter.
3. tipp-oldeforeldre:
Oluf Veggum.

 

Isak og Marit slo seg ned i Verkensbakkom, og ble gardfolk i ner-Havn. De fikk etterhvert 11 barn:

  • Halvor  1736 - 1815
  • Rasmus  født 1738
  • Sigtrud  født 1739
  • Jacob  født 1740
  • Isak  1743 - 1830
  • Kari 1744 - 1773
  • Abraham 1747 - 1815
  • Imbjør 1749 - 1823
  • Ole født 1754
  • Hans 1754 - 1754
  • Hans 1756 - 1832

 

Isak vervet seg som soldat, og slo seg ned i Rustom, en koloplass nørdst i Kvam. Han var gift ihvertfall to ganger, først med Anne Engebretsdatter nordre Eide, født 1741, datter av Engebreth Eide og Rønnaug Olsdatter. De fikk (minst) fire barn:

  • Isak født 1764
  • Marit født 1779
  • Anne født 1782
  • Kari født 1783

Anne døde i 1799, og 8. juni 1806 giftet Isak seg opp igjen i Sødorp  kirke med Sigrid Olsdatter, født 1759, død 10.07.1834.

Sigrid var enke da hun giftet seg med Isak. Begge forloverne hennes var fra Sødorp, så antakelig var hun også derfra.

Nå er det mulig at Isak fikk flere barn enn de fire som er identifisert. Det er langt mellom de to første. Isak lå ute som soldat i mange år, så det kan være forklaringen på de lange sprangene.

Historiene om Isak Spelemann er mange, og noen er også gjengitt på trykk. De bærer preg av å være basert på en muntlig tradisjon, men tilsammen gir de et godt bilde av livsløpet hans.

 

Fra "Årbok for Gudbrandsdalen" 1951, side 126.

Ei spelmanns-soge.

"På Kolun i nordre Kvam ligg det ein liten heim som heiter Rustom. Der budde det for lenge sidan nokre husmannsfolk,og ein gong kona åtte småfolk, vart det trillingar. Då dei vart døypte, fekk dei namna Abraham, Isak og Jakup. Han Abraham har gått i gløymeboka reint, og likeeins han Jakup, etter alt eg kan skjøna. Men han Isak har levd i folkeminnet reint til det siste, og no skal dykk få høyre stubbar av livssoga hans:

I hans dagar vart det krig med svensken. Det var desse arge danskekongane som tulla oss borti krig og elende som dei brukte gjera! Vi fekk blø for danskestyre gong på gong dei dagane, endå vi hadde ikkje noko ubytt med svenskom.

I Kvam vart det hær-samling på Vik, og mykje folk stimde ihop der, kan ein veta. Der sto gamle skjeggebussar og sturde, og der sto mødre og systrer og kjærastar og gret for dei unge gutane som skulle bortåt grensa og lukte krut og kanskje aldri koma att. Det var trykka stemning, tykte generalen. Men han kjende godt han Isak og gav honnom eit vink. Dermed steig Isak utor lina og spratt oppå grindstolpen ved Vik med fela i neven, og han til og dra utor den eine kveke, morosame leiken etter den andre. Han spela til sola spratt fram mellom skyene, og smil kom fram i skjegget på gamlekarene. Best det var, gjorde han rundkast ned frå stolpen og fann att plassen sin. Men folket hadde letna noko og så vart det blese marsjsignal.

Det bar åt grensa, men det vart fleir frå Kvam som aldri såg att heimegrenda. For svenskekulor stupte det berre ein, og det skulle vera han Aksel Feten, men det rauk mange for sott og sjukdom. Han Isak låg ute i fleire år.

Etter det store hungersåret, det måtte vel vera 1812 det kanskje, var dei reint i beit for såkorn i Kvam. Dei hadde ete borkebrød både på gardar og plassar i Kvam den vinteren. Da det lei mot våronna, tok folk på vidvanken for å få fatt i såkorn. Han Isak tok sekken under armen og rusla sørover og spurde etter såkorn. Då han kom åt Fåberg, fekk han kjøpt ei tunne bygg. Og glad var han. Men hest hadde han ikkje. Han fekk vera kløvhest sjølv - det var noko som han var vel van med. Han delte kornet i to posar. Så bar han den eine eit stykke fram så langt han torde, gjekk så etter den andre og bar den eit stykke endå lengre fram, og slik herda han på til han kom kav heim att, men endå leitte han fram fela og let ein leik før han knytte seg, som dei seier i Kvam. No skulle det bli våronn lell i Rustom, meinte han.

Men om morgonen då han kom ut, var stabbursdøra oppbrote og kornet stole. Det var ein svart ein som hadde vore ute og gått. Slik som han Isak hadde sliti for det såkornet, kunne han gjerne fått hatt det i fred. Ja du veit kor langt det er frå Fåberg åt Kvam! Men den morgonen spelte ikkje han Isak Rustom fele."

 

Fra "Lesebok for folkeskulen" ved Andreas Austlid. Andre bandet.

Denne leseboka er utgitt i Kristiania på Alb. Cammmermeyers Forlag i 1903.
En elektronisk utgave fra 2003 ved Jon Grepstad finnes på web-sidene til Aasentunet.

Han Isak Rustom

Av Olav Aasmundstad

Det er ein liten gard paa Sèl som heiter i Rustom. Der var det ei kona som fekk tri gutar i ein gong. Foreldri tykte detta var so merkelegt, so dei vilde faa kalla uppatt dei tri bibelfedrarne, og gutarne vart heitande Abraham, Isak og Jakob. Alle livde til dei vart menner. Abraham-namnet er burtkome, men Isak og Jakob er i ætti endaa.

Isak vart den fremste; han var framum dei fleste i mange ting. Han var so glad i fela og so overlag til aa laata. Mange av dei beste springdansarne i Gudbrandsdalen heiter endaa Gamall-Isak-leiken. Sume hev han gjort, og sume hev han spela so godt at folk lagde paa deim namnet hans straks dei høyrde deim. "No kjem ho," sagde han, naar han hadde stillt fela si til ein springar.

I 1789 skulde han ut imot svensken. Fela hadde han med seg. Han kom aat Vik i Kvam; der skulde kararne samlast. Tunet var fullt med folk og øykjer. Mange av kararne var sturne, men han Isak stod uppaa ein grindstolpe, spela halling og dansa attaat. Og best det var, gjorde han eit kast, spratt av stolpen og yver tri øykjer som stod bundne til jamte der, og stod att i garden med fela i hand.

Ein gong sidan bar han ei salt-tunna upp gjenom ei tropp; men daa spratt baae knebandi hans av, so hardt spentest det i leggjerne. Han var berre liten paa vokster.

I 1809 hadde han fenge kjerring og born. Det var hardt for mat hjaa honom som hjaa so mange i dei tider. Borkebraud og alvnævergraut var jamfaren kost hjaa baade høge og laage. Daa gjekk han Isak aat Veslehamar og kjøpte seg ei tunna korn, og den bar han uppyver att. Han bar henne i tvenningom, fyrst ein halving, og so var han attende etter den andre. Soleis sleit han seg fram dei ni milerne, og fekk henne heim og paa turkestova. Men um natti vart ho burtstoli.

Isak var mykje paa femte tjuget daa han døydde. I dei siste aari var han blind."

 

Fra "Gåmålt og nytt frå Sel"
Utgitt av Sel Historielag i 2002.

Denne historien er ikke helt paralelle med de to andre, men inneholder en del lignende elementer og jeg er av den oppfatningen at den er en variant av samme fortelling. I boka er Ola Tamburstuen oppført som forfatter, men han har opplyst at han har hentet det fra opptegnelser etter Pål Tamburstuen.

Fortellingen tar det utgangspunkt i bror til Isak, Jacob, men det er altså likheter mellom historiene

Tre Bibelske Navn

"Alle steder og plasser har si historie, og for mange i vår generasjon er slike stedplasshistorier og deres opphav ukjente.

Det er nå fleire generasjonar sidan gardguten til Mo gard på Selsverket begynte med nybrott i Ner-Havn i Verkensbakkom. Grunnen til at gardguten til Mo ikkje overtok garden, var at han tykte gjelda var for stor. Ner-Havn var den gongen ei hamneløkke under Mo.

Ein gut frå Ner-Havn starta livsverket sitt i Havnebakken - det som nå heiter Jacobstad.

Her i Havnebakken voks det opp fire gutar og ei jente. Tre av gutane hadde bibelske navn; Abraham, Isak og Jacob. Den fjerde guten heitte Ola og jenta heitte Rønnaug.

Denne familien forgreina seg vidt utover i landet, og etter at de reiste ut frå sitt kjære heimsted, kom ei ladri meir til å treffast. Tidene var ikkje slike.

Abraham tok vegen til Molde, bygde seg opp et godt leveleg gartneri.

Isak vart i si tid beordra til svenskegrensa av det militære, og på heimvegen kom ikkje Isak lenger enn til Engerdal. Her tok han seg arbeid på ein gard, trefte ei jente, og det vart giftermål. Isak levde livet ut i Engerdal. her han han fortsatt stor slekt etter seg. Ein av desse har bl.a. samla stoff og skrivi Engerdalsboka - eil lokal bygdabok. Namnet hans er Ottar Andersen.

Den fjerde broren, Ola, vart gift med Anne Tamburstuen, og dei overtok husmannsplassen Tamburstugu.

Rønnaug, den einaste jenta i søskenflokken, havna i Folldal og har der ei stor slekt etter seg."

 

Så hva er fakta og hva er fantasi i disse tre historiene?

Til å begynne med kan vi fastslå at ingen av disse historiene er direkte historisk etterettelige, men særlig de to første har hjulpet meg med å overbrygge hullet i dokumentasjonen om eldre slekter i Fron som oppstod da kirkebøkene brant opp.

Rustom er nord i Kvam, og nærme den nordlige grensen av det som var Fron prestegjeld. Nord for Rustom er man snart i Sel, som tilhørte Vågå prestegjeld. Der har man ikke hatt samme tap av kirkebøker. Nå viser det seg at det fantes 3 brødre med de bibelske navnene Jakob, Abraham og Isak akkurat i Sel på akkurat denne tida, og at faren het Isak. Sjansene for at det skulle finnes to forskjellige oppsetninger med brødre med disse navnene i nesten det samme området og med en Isak til far, er så liten at det kan man velge å se bort fra. Dette er familien til Isak. De bodde først på gården Mo, og senere i Ner-Havn.

Den første historiefortelleren har latt de tre være trillinger, mens fortellingen i leseboka er noe mer uklar på det punktet. Den tredje fortellingen har jo et litt annet utgangspunkt, og snakker ikke om trillinger. Kirkeboka i Sel forteller derimot at de var født i hvert sine år, og at de også hadde flere andre søsken.

Videre sier historien at brødrene har forsvunnet inn i historiens mørke. Det er heller ikke riktig. Av den store søskenflokken på 11 har jeg i hvertfall funnet ut hvor de tre brødrene ble av, og mye av familiene etter dem. Vi kan aldri bli sikre på at dokumentasjonen er komplett. På grunn av de ødelagte kirkebøkene vet vi jo ikke om vi har funnet alle barna til Isak. Det som i alle fall er sikkert er at alle navnene har vært i bruk i etterslekta helt opp til våre dager.

Vi vet at Abraham reiste til Engerdal og giftet seg der. Det var et ganske godt stykke for en kar fra Sel å reise til Engerdal, og dette åpner for spørsmålet om kanskje Abraham også var soldat og at han også, eller bare Abraham reiste til svenskegrensa. Abraham tok over gården Husfloen som ble ryddet av svigerfar hans. Mye av etterslekta til Abraham finnes i "Bygdebok for Engerdal" del II, og mye er også tilgjengelig over Internet. Jeg har også samlet mye stoff om etterkommerne hans.

Det blir sagt at Abraham førte med seg musikk og dans da han flyttet dit, og det skal fremdeles finnes danseturer i Engerdal med referanse til ham. Kanskje var det ikke bare Isak som kunne spille og underholde?

Jakop fikk skjøte på Jacobstad og slo seg ned der. Det er trolig at det er denne Jacob som ryddet Jacobstad slik det står beskrevet i den tredje fortellingen.

Isak, akkurat som Abraham, måtte ut og finne seg et utkomme. Derfor flyttet han antakelig et stykke ned i dalen og slo seg ned i Rustom. På denne tiden var området allmenning. Isak kan ha ryddet eller tatt over et bruk på "fritt land". jeg har ikke oversikt over når det ble ryddet bruk i denne delen av Kvam, og hvordan det eventuelt skulle passe sammen med alderen til Isak.

Fortellingen er krydret med historier om militærtjeneste og felespilling. Når det gjelder den militære tilknytningen så er den klar, Isak var musketer i det Kvamske kompani under secondmajor Tobberud, og finnes registrert i legd nummer 65.

Det blir noe mer uklart når det gjelder felespillinga, men på en webside som tilhører Universitetet i Oslo, finnes den noe som gir en indikasjon. Siden handler om de eldste feletradisjonene i Nord-Gudbrandsdalen. Der står det blant annet:

"At historiene foreligger i svært forskjellige utgaver, viser at vi bør omgås konkrete detaljer i slike gamle historier med varsomhet. Kommentarene vi har til springleik nr. 240 kan ytterligere illustrere dette. P. E. Angard forteller at Isak Rustom spilte denne slåtten for å sette mot i dølene da skottene for gjennom dalen i 1612. Når ei anna historie sier at Isak Rustorn "drog utor nokre friske slåttar" for å muntre opp soldatene under ei troppesamling på Kvam i 1807 eller 1814 (Høgåsen 1964, s. 132), står vi antakelig overfor ei sammenblanding av begivenheter. På et gammelt noteblad signert S.K (?), hevdes det at den omtalte springleiken ble spilt av Isak Rustora på Vik i Kvam under troppesamlinger i 1788. Kanskje er det slik at en dramatisk episode der musikken har hatt en spesiell betydning, lett kan 'omplasseres' fra ei ufredstid til ei anna i folketradisjonen, og at store og betydningsfulle hendelser, som skottetoget, kan 'trekke til seg' andre lignende tildragelser fra seinere tid."

Isak var gift med Anne Engebretsdatter Eide, og i skiftepapirene etter faren hennes, datert 15.06.1782, nevnes det at Anne er gift med "Isak Spillemann". Så at denne Isak født rundt 1743 var musiker og antageligvis felespiller kan vi nok være enige om.

Når det gjelder dette med krigsinnsatsen er jeg mer usikker på hvilken Isak det dreier seg om. Hvis vi velger "Tyttebærkrigen" i 1788 ville den eldste Isak Rustom vært 49 år gammel, og vel noe for gammel for aktiv krigsinnsats. Det forhindrer ikke at han kunne ha tatt med seg fela til Vik for å muntre opp de som måtte avgårde. Jeg har funnet at de som ble døpt Isak også i de neste generasjonene var soldater, så det er jo mulig at Isak d.e. var på Vik fordi noen av barna hans måtte avsted. Dessuten var det også krig mellom 1808 og 1812. Da blir det helt sikkert ikke Isak som ar født 1742 som var deltager.

Nå er det slik med musikktradisjoner at de oftest bygger på overføring innen familien. Det er blitt antydet at broren Abraham hadde med seg spill og dans til Engerdal, og kanskje hadde brødrene lært av sine forfedre igjen. Og at noen av sønnene til Isak hadde lært noe av far sin, er trolig. I denne sammenhengen er det fristende å nevne at min egen bestefar John Isaksen Malerbakken som var en dyktig sanger og framførte tradisjonelle stev som han hadde lært av sin far Isak Isaksen Rustom, f. 1848 (John var tippoldebarne til Isak Spillemann).
Det er derfor trolig at flere av etterkommerene etter Isak var spellemenn. Det kan derfor bli vanskelig å finne ut hvem som gjorde hva og når.

Sammenblandingen kan også gjelde den delen som har med uåra 1805 - 1815 å gjøre. Det er derfor fristende å tenke seg at det kunne være neste generasjon Isak Rustom det dreier seg om, ettersom han ville ha vært "riktigere" i alder.

Det er mulig at folk i Fron "tok på vidvanken" for å få tak i såkorn, men Isak (hvem av dem det nå måtte være) hadde nok et klart mål med å begi seg til Fåberg. Bror til Isak, Halvor Isaksen Rustom, bodde nemlig på gården Brunloug i Fåberg. Det er naturlig å tenke seg at det var fra familien man kunne få hjelp når det var uår. Det virker mindre trolig at Isak fikk kjøpe såkorn fra en helt fremmed når det var slike trange tider.

Magne Malerbakken på Hundorp forteller at han hørte historien om bæring av korn fra Fåberg av sin bestemor da han var liten. Magne forteller at i den historien gikk også kornet tapt, men at det skulle ha skjedd i to forskjellige omganger. Den ene posen med korn ble stjålet mens han holdt på med "stafettløp" oppover dalen. Derfor kom han hjem med bare en sekk. Den ble også stjålet fra ham, men i følge Magne skulle gjerningsmannen i det tilfellet være kjent. Og da finnes det plutselig enda en muntlig overlevering rundt den samme hendelsen.

Det er ikke mulig å tidsfeste alt som omtales i disse fortellingene, og det illustrerer veldig godt at det lett oppstår forvrenginger i muntlige overleveringer, men samtidig ser vi at de inneholder en hel del informasjon som kan kobles sammen med andre kilder.