roar.jpg (14707 bytes)

Skihopperen Roar Ljøkelsøy

Av Per Fredriksen, Kvam

Framsida

Nørdre Haugen

 

Denne vinteren gjennomførte våre skihoppere den beste sesongen siden 1998. Veteranen Roar Ljøkelsøy (27 år den 31. mai) var en av dem som bidro til at hoppentusiaster her hjemme, igjen fikk troen på den gamle paradegrenen.  Det nok de fleste ikke vet, er at Roar har røtter i Bredebygden og Kvam.

Litt før 1850 dro Kari K. Sandbuhaugen (1824-1909) nordover til Trøndelag. Kari var nr. seks i en søskenflokk på elleve. I tillegg hadde faren en sønn utenom ekteskap. Roar er hennes tipp-tippoldebarn. Historien om Ljøkelsøy-folket finnes i hefteform, signert Knut Liøkelsøy i 1984, barnebarn av Kari. Roar’s oldefar var bror til forfatteren.

Vi skal komme nærmere inn på flere slektskap mellom Ljøkelsøy og her i Kvam. Innledningsvis vil jeg bare nevne at Amund Brendstuen (1905-1981) var tremenning av Roar’s oldefar, Edvard Ljøkelsøy (1885-1967). Oldebarna til Amund blir med det seksmenninger med skihopper Ljøkelsøy.

I hundreårsbolken 1750-1850 var det skrale tider i landet, og bygder i innlandet led nok aller mest. Mange reiste over Dovre og slo seg ned på plasser rundt Trondheimsfjorden. Årsaken var naturlig nok tilgangen på sild og fisk. Flytting var eneste mulighet for å overleve. På den måten ble mye trønderblod og dølablod sammenblandet.

Ljøkelsøy-slekta er intet unntak i så måte. Minst tre andre søsken av Kari kom også til Orkdalen. Hennes far, enkemannen Christen Olsen Sandbuhaugen f. 1791, dro over fjellet på sine eldre dager sammen med dattera Rønnaug og to jenter fra første ekteskapet til broren Christen Christensen (1821-1903). Christen var bestefar til Amund Brendstuen, så har vi slått fast det.

De to jentene hette Ragnhild og Anne. De ble verende i Orkdalen og best kjent under navna Ragnhild Tømmerlian og Anne Dalstuggu. Begge var habile gjestebodskokker i bygda. Det er mange etterkommere av Ragnhild, som ble gift med John Stubben.

Kari’s far var utkommandert i krig i 12 år. Christen Olsen var noen år i Holstein, og i 1814 var han med i trefningen ved Onstadsund (Langnes bro), og der vart kameraten hans såra.

Kari var tenestejente hos Iva Solbu frem til hun giftet seg med Even Larsen Rensklev (1829-1905) i 1857, fra husmannsplassen Reinskleiva. Hun var med på brennevinsbrenning i lovlige former. Da måtte de opp klokka halvfem om morgenen for å hogge is til avkjølinga. Etter giftermålet slo de seg ned i Brekkhåggån, en husmannsplass med jord til å fø en ku og et par sauer. Det var Iva Solbu som eide plassen. Der kom det en sønn og en datter til verden, med ti års mellomrom.

Even og Kari bygsla seg jord og dermed vart Ljøkelsøy-navnet til. Even fikk tak i en gammel stue som han sette opp igjen, litt senere kom en enkel driftsbygning på plass. Nå kunne de fø et par kyr, 3-4 sauer og en gris. De var arbeidssomme og sterke folk som ikke var redde for å ta et tak. I tillegg var de sparsomme i matveien og ellers nøysomme på alle vis. Det som måtte kjøpest gikk mest på salt, sild og sirup. Det var aldri prat om å bruke penger på et kleplagg. Alt slik vov Kari til under- og utapåklede, og i tillegg batt hun de øvrige stundene som var ledig. Even var en flink laupmaker, og tente godt tiltrengte penger til sin familie med utøving av den kunsten.

Når han hadde stelt i stand et brukbart antall lauper, lånte han hest med vogn og kjørte til Ørkedalsøra. Derfra gikk turen til Trondheim med båt, til handelsmann Nergård som var storgrossist i lauper. Bytur ble det óg i martnan, da var også Kari med. Hun solgte sine hjemmelagde tyvarer. De kastet ikke bort pengene de tente. Alt de kjøpte med seg var noe de kalte for "søtkaku", som de hadde i et knytte.

Hvert år hadde de en gris som ble slaktet til jul, vanligvis var han både stor og feit. Når en vet at de hadde jord, og dermed både åker og gras til flere husdyr, at sauene ga ull til egne klær og varer de solgte, er det ikke vanskelig å forstå at det var livberging for denne huslyden ute på Ljøkelsøya.

Kari var en gudfryktig kvinne. Etter at Even gikk bort i 1905, lå Kari for det meste til sengs. Ganske tidlig lærte hun barnebarnet Knut noen sanger hun syntest så godt om. Det var: "Hin time i Getsemane" og "Fra grenen tag din harpe ned, og syng om Jesu kjærlighet". Knut Ljøkelsøy (ikke fullt 10 år) sto på kne framfor senga hennes og sang disse sangene hun satte så stor pris på.

Sivert var navnet på Kari’s sønn, dattera fikk navnet Randi. Det vil ta for stor plass om alle etterkommerne skal nevnes. Her konsentrerer vi oss om skihopper Roar Ljøkelsøy’s gren. Sivert E. Solbu (som han var døpt) ble gift med Ane K. Boksbu (1855-1942). De kjøpte seg en stugu og flyttet den til Ljøkelsøya, på samme tunet som foreldra hans. Sivert (1852-1928) var en flink skomaker, i tillegg hadde han lært seg å stelle til lauper, han også.

De fikk elleve barn. Oldefar til Roar, Edvard Ljøkelsøy var nr. fire i rekken, Knut Ljøkelsøy var den yngste. (f. 1899) Edvard reiste til Amerika i 1905, men returnerte i 1914. Han ble gift i 1916, og i 1920 ble deres eneste barn Arne Sigmund født. Han og kona fikk tre barn. Den eldste av dem, Erik Gunnar Ljøkelsøy f. 1951, er far til en av norges beste skihoppere.

Kari hadde, som det står innledningsvis, mange søsken. Jeg skal ta for meg noe av det til slutt.

 

  • Ole f. 1811 gift med Randi G. Brenden fra Sel. De fikk tolv barn, blant dem Paul Løsnesløkken (1894-1987). Han var også far til tolv. Nevner Johanne f. 1919, som mange kvamværer husker fra Kirketeigen. Hennes bror, Levi f. 1939, havnet i Heidal. Han er bl.a. far til Steinar f. 1961. (lokalpolitiker)
  • Rønnaug f. 1814 kom til Orkal, der hun forble ugift.
  • Paul f. 1816 vites det ikke mye om. Han var i hvert fall på en gard på Dovre.
  • Sigrid f. 1819 dro også til Orkdal. Hun ble gift på husmannsplassen Tretøyen. Ved folketellinga i 1865 hadde hun to barn.
  • Christen (1821-1903) bodde i Kvam. Etterslekta er veldig stor. Amund Brendstuen var som skrevet i begynnelsen av stykket, et barnebarn av ham.
  • Kari (1824-1909) Roar Ljøkelsøy’s tipp-tippoldemor.
  • Anne f. 1826 giftet seg med selværen Ole O. Klevroeøen. De dro til Kvæfjord på Hinnøya i 1850. (11 barn) De er oldeforeldre til Leif Arne Heløe f. 1932. Han var sosialminister i regjeringen Willock, fra høsten 1981 til våren 1986. Senere ble han fylkesmann i Troms, fram til august i 2000. Leif Arne er f.eks. firmenning med Erling Konrad Brendstuen f. 1929.
  • Marit f. 1828 utvandret muligens til Amerika.
  • Ole f. 1831 dro til Amerika. Han ble kalt for "Vesle-Ola". I 1905 var en datter og hennes sønn Ole på besøk i Norge. De bodde i Nord-Dakota.
  • Ragnhild f. 1833 – d. ca. 1932 ble gift med Arnt E. Sundli. De fikk én sønn.(4 barnebarn og 8 oldebarn)
  • Mari f. 1836 vites det ikke noe om, men kanskje også hun reiste til Amerika.

 

Disse elleve hadde også en halvbror. Det var Tollev C. Bjørkerusten (1812-1899). Han hadde seks barn, og etterslekta er nokså stor. Nevner at Tom Henning Nyheim f. 1969 er et tipp-tipp oldebarn av Tollev.

 

Red. anm.:
Artikkelen er skrevet i i 2003. I ettertid har Ljøkelsøy blitt verdensmester i skiflyvning, både individuelt og lag, i 2004 (Planica) og 2006 (Kulm). I tillegg kommer WC-seire og andre svært gode plasseringer.
Og så er han blitt tre år eldre!