RA, Høyesterett, Ekstraktprotokoll A, nr. 79 1860-61, f. 51a 1/2 1861:

 

Framsida

Advocat Paludan aktor mot Serg. Hans Iversen:

Paludans innlegg:

29/7 1858 inngav konen klage i Forlikskommisjonen for å oppnå Skillsmisse, men forlik ble ikke opnåd. Sivil sak anlagt 7/6 1859. 29/11 anmeldte hun at hun pga. hans forhold og Hor med hennes datter ei kunne holde ut med ham, hun hadde ikke vært hjemme på 3 uker. 18/1 1859 til 7/1 1860 ble forhør i Nord-Gudbrandsdalen. Sak anlagt mot ham og kone etter ordre 16/1 1860 for ond forligelse og forbrytelse etter 18, 7 og 13, og datteren etter 7 og 13. Alle ble dømt.

 

1. Hans Iversen og kone, hhv. 40 og 46 år, har to døtre. har levd uforligt i høy grad, skyldig i ”Skjænderi og offentlig forargelse". Det fremgår av deres egne forklaringer og vitner. Prestens formaninger har vært fruktesløse. De kranglet om husholdet, han klaget at hun tok det beste og hun at han var for storetende. "de kunde altsaae ei spise af samme Fad uden at komme i skjænderi og slagsmaal".

Konen forklarte, som bekreftes av vitner, at han en gang et av barna kom hjem fra en begravelse og hadde et tørkle på, som moren tok av barnet og ikke ville gi ham. Da forfulgte han henne inn på Solhjem og kastet henne over ende, holdt henne og truet henne med knyttneven at han ville ha tørklet "om det skulle koste livet".

Konen og datteren har forklart at han en gang han kom hjem kastet seg i sengen hvor sønnen og hans søster lå, men da søsteren fant seg støtt, gikk han. men kort tid etter hørtes et skrik og såes at han hadde veltet konen ut av sengen. Hvoretter hun flyktet ut på gården forfulgt av ham. Konen sier at han har slått henne en gang og innrømmer å ha lugget ham en gang. Hennes stebarn sa at han var den verste. Andre vitner sier at hun var verst.

Hans stedatter f. 1837, levde hjemme i huset til 1855. Hun ville ikke tilstå i de første forhør, men gjorde det senere. At hun hadde måttet gi etter for Hans Iversen og uaktet motstand har måttet pleie samleie med ham. Han truet henne bestandig, dog har hun ei brukt alle midler å befri seg fra ham. Hun sier forholdet varte fra hennes 19. til 21. år. Pinsen 1858 forlot hun hjemmet under anger og forskrekkelse.

Hun gav etter især pga. Hans Iversens trusler. Dette bestyrkes av at hun ved sin flikt fortalte om det til moren, bestemoren og søsteren. Den ene erklærer seg viss på at det fant sted. "Hun er ei overført løsaktighet i alminnelighet, men er befunden ei at være mø". Hun vedtok sin straff.

 

2. Hans Iversen hadde utenfor retten vedgått forholdet og at hun har vært to ganger i hans seng, Flere vitner sa at han sa hun flere ganger søkte ham i (Sæteren eller særken?), første gang foregav hun redsel for å sove alene sier han, men annen gang forstod han meningen at hun ville forføre ham, for å føre ham i ulykke. naturligvis etter komplott med moren.

 

3. Et vitne (vitnene er anført med nummer, men dette må være et av barna) sier at etter å ha fattet mistanke om forholdet fikk lyst til å etterspore det, og da han om sommeren 1858 kom hjem fant han moren drukken på gulvet og da nr. 3 (stedatteren) kom ut med dreiede klæder, løp han ut og så gjennom vinduet at Hans Iversen lå i sengen i det værelse hvor hun kom fra. Nr. 3 sa moren var skjenket for at Hans Iversen kunne pleie omgang med henne. Konen og to vitner sa at Hans Iversen en gang kastet seg uanstendig opp i sengen hvor nr. 3 og 18 (hans søster) lå.

 

4. Han har innviklet sine døtre som har forklart seg uriktig, de er nr. 7 og 9.

 

5, Det ses at nr. 3 i tillegg til lønn fikk gaver fra ham som han tok tilbake da hun forlot ham. men som hun siden fikk igjen mot at hun skulle tie.

 

6. Hans Iversen og mange vitner sa at på en dans gikk han til nr. 3s soveværelse på nabogården og førte henne ut og anmodet henne om at hun måtte være "rigtig" så at hun måtte gjemmes i kjelleren for at han skulle la henne være i fred. Han sier at konen nektet ham ekteskapsretten.

Hans Iversens advokat:

Konen ses å være mest skyldig i forholdet mellom ektefellene. Han har god attest fra sine foresatte. Angående blodskamsforbrytelsen må jeg påstå at det er ei fulle bevis, Det er tenkelig at det er en forståelse mellom datter og mor. De andre vitner beviser intet.