Av H.O. Hansen Møller
Fram til midten av 1700-tallet var de fleste gårdene i Bræbygden eid av konge, kirke eller adel/embetsmenn, og drevet av leilendinger. Ett av unntakene her er Einangen, som alltid har vært «bondegods», dvs inngikk i odelsgodset til en bondeætt.
Den første dokumenterte eieren av Einangen finner vi i «Manndtall vdaff Guldbrandsdalens Fougderie paa Landskattenn, som er paabödenn till S. Martini 1610 att schall Vdgiffuis» for Lom prestegjeld: «Oluff Schedagger haffuer till indkumst, Jordeguodzs udj Schedagger 2 huder Vdj Enang 2 huder…»
Ola Larsson Skjåk var sønn av Lars Mikkelson Munk på Blakar i Lom, som etter det en kan skjønne var gift med Live Eriksdotter Bjølstad. Hun arvet i 1606 Einangen etter faren, Eirik Tordson Bjølstad, som da skiftet ble oppgjort, etterlot seg tilsammen 33 huder jord.
Ifølge register og manntall over alle odelsbønder i Gudbrandsdalens fogderi i 1615, har nå Einangen skiftet eier.
Under Vågå finner vi om «Olluff Øffueröe, med sine Söstre«: «Bondens Odell er 2 huder i Øe, 2 huder i Enang, som hand Nyligen haffuer bekomett, 1 hud i Ramstad, 3 schind i Sogloff».
Denne Ola Øverøy og «hans søstre» var avkom av Ola Skjåk og Live Eiriksdotter. Trolig døde Live omkring 1611-1614, og Ola med søstre fikk morsarven. Men i 1624 har han løst ut søstrene sine, og eier Einangen alene.
Einangen går så videre til sønnen Lars Olsen, som var bruker på Råstad i Vågå.
Lars døde før 1647, og av matrikkelen for 1647 går det fram at «Lauritz Raastadts arvinger» er eiere av Einangen. Ifølge matrikkelen for 1664, eier Ola Råstad 1 hud i Einangen, og bygsler 1/2 hud som eies av «Kr. Mogenssøns arvinger». 1/2 hud eies av Åse Lunde.
I skiftet fra 1674 heter det at sønnen «Oluf» Larsen Råstad og halvsøsteren Randi deler løsøret likt mellom seg, «men den Huud odelsgods i Einangen i Bredebygden, Olufs fedrenegods, beholder Oluf alene».
Den halve huda som i 1664 eies av «Kr. Mogenssøns arvinger» var trolig blitt solgt til sognepresten i Vågå, Hr. Eggert Stockflet, for på tinget på Vågå 24. mai 1679 lar sjiktmester Niclaus Greim (ved kobberverket på Selsverket) lese en obligasjon på 127 riksdaler fra sognepresten, som har pantsatt til sjiktmesteren Loftsgård og 1/2 hud i Einangen, ialt 2 huder. Denne 1 1/2 huda i Loftsgård eies av «Kr. Mogenssøns arvinger» i 1664.
På høsttinget året etter, 4. Oktober 1680, lar Sjugurd Åsåren lese et kjøpebrev på 1 hud gods i Einangen, kjøpt av Ola Larsen Raastad for 100 riksdaler.
Samtidig lar Sjugurd lese et kjøpebrev på 1/2 hud odelsgods i Einangen som han har kjøpt av sogneprest Hr. Eggert Stockflet og betalt.
Så langt om eierforholdet på Einangen. Hvem var det så som drev garden i denne tiden?
I «Manndtall vdaff Guldbrandsdalens Fougderie paa Landskattenn» fra 1610 for Vågå prestegjeld, finner vi under «Ødegaardsmend som giffuer ½ daler wdj Skatt», gardbrukeren på Einangen «Thorger Enang».
Torger eier imidlertid ikke noe i Einangen, han er derimot eier av 1 hud odel i Snerle i Vågå.
I odelsmanntallet for 1624 er disse eierne av Snerle nevnt: Mads Storrvik, Mikkel Snerle, Eirik Snerle, Torger Einangen, alle med 1 hud hver. Lars Snerle, Ingebret Isum i Fron «og bror hans», 1/2 hud hver. Eirik Snerle kom siden til Slette i Heidal, og fikk barna Amund (Einangen), Engebret, Mikkel, Marit og Guri.
Torger er fortsatt bruker på Einangen i 1625.
Sønnen Gudbrand Torgerson overtar som bruker, men ved skjøte av 11. juni 1661, kjøper han 1/2 hud i Snerle av barna til Eirik Slette, og flytter så til Snerle, der han er manntallsført som oppsitter i 1666.
Oppsitter på Einangen er ifølge samme manntall Amund Eirikson, som da er 64 år.
Amund hadde sønnene Sjugurd, Eirik og Mikkel, og det ble Eirik, født pålag 1647, som overtok som gardbruker.
Ivar Kleiven skriver i «I gamle Daagaa» om «Sterk-Einangjin», Eirik Ommonsson, som bodde på Einangen, og var kjent både for sin fysiske styrke og sitt gemytt.
Engang stattholderen, Ulrich Frederik Gyldenløve, var på gjennomreise i dalen, stoppet følge på Bræe. Med i følge var en general som var så stor og før at han gikk under navnet Stor-General’n. Gyldenløve, som kjente til Einangjin fra før, mente generalen måtte prøve å dra krok med ham. Einangjin ble budsendt, og ble først traktert rikelig med mat og drikke. Før kampen skulle det veddes, og generalen la 10 daler på bordet. Einangjin hadde ikke penger, men Gyldenløve la på for ham.
Kampen endte med at Einangjin dro skinnet av krok-fingeren til generalen så blodet rant. Da generalen tok til kården, sopte Einangjin de 20 dalerene ned i lua og la på dør.
«Detta ha Gjyll-Løva stor gaamaa taa, maa’ta», sier Kleiven.
Men Erik var en vanskelig kar. Han hadde vel problemer med alkohol, og rotet seg opp i flere voldsaker. To ganger måtte han møte på tinget. Første gangen frafalt offeret, Jakop Melem, saka, og Erik slapp med bot til kongen. Andre gangen gikk det ikke like lett. Det hadde kommet en ny bruker på Einangen, Jens Jenssen, og Erik bodde nå bare på nåde. I fylla hadde han truet med å skjære hodet av Jens, og for dette ble han stevnet for høst-tinget i Bu i 1684. Dommen var hard: Erik måtte fravike Einangen straks. Han har trolig stiftet familie, og ser seg ingen annen utvei enn å rydde seg en ny plass, i almenningen lenger sør i Bræbygden. Plassen ble kalt Stanviken.
Så kom det trolig et eierskifte igjen rundt 1700. I 1709 er Peder Einangen lagrettemann i en sak om Vetlruste, og i 1718 låner Peder Bjørnson Einangen 131 rd av Ola Glimsdal i Lom mot pant i det han eier i garden sin, med odels- og åsetesrett, samt bygsel og «herligheter». Han eier altså ikke hele garden, men bygsler noe av den. Panteobligasjonen blir innløst 23. juni 1740 av sønnen Audun Einangen med renter, tilsammen 156 rd.
Samme året låner så Audun Pederson 240 rd, med 5 % rente, av Guttorm Tordson Bjølstad, og pantsetter Einangen med skyld 2 huder. Han har altså nå kjøpt resten av garden. Lånet blir betalt i 1743 med en ny obligasjon, nå på 299 rd.
Audun Pederson Einangen var gift med Anne Amundsdtr. nigard Bu. De hadde disse barna:
- Ragnhild født 1717,
- Peder født 1720,
- Torø født 1728, og
- Mari født 1731. Ho vart gift med Jon Guttormson Brenden.
Torø Audunsdtr. ble 30. mai 1751 gift med Bernt Erichson Geitsiden, og Audun solgte garden til svigersønnen for 400 rd, samtidig som sønnen Peder Audunson solgte odels- og åsetesretten sin for 30 rd. Audun tar samtidig ut føderåd til seg og kona, men dør senere samme året.
Bernt og Torø får fem barn:
- Audun, født 1753,
- Anne d.e. født 1756,
- Erik født 1758,
- Peder og
- Anne d.y. (tvillinger) født 1760.
Torø dør i 1765, skifte blir datert 31. mai samme året.
Bernt giftet seg opp igjen ett år etter, 22. mai 1766, med Kari Halvorsdtr. Stokkstad, og gjør samtidig kjent at dersom han dør før kona, uten livsarvinger, skal hun ha slik føderåd: 3 1/2 tønne korn, 1/2 tønne rug, fôr til 1 ku og 4 sauer, fritt hus og ved. Dette skal hun ha «fordi hun har vært så snill mot barna hans av 1. ekteskap!»
Bernt og Kari fikk bare en sønn, Halvor født 1768. (Han ble siden gift med Kari Knutsdtr Brævangen, og ble husmann på Vollen under Formo.)
Bernt døde i 1776. Garden var belånt med 400 rd, kreditor er Ola Olson Krok fra Kvam. Året etter solgte Erich, Peder, Anne d.e. og Anne d.y., Einangen til broren Audun for 430 rd, som han betalte ved å innfri obligasjonen til Ola Krok. Finansieringa ble ordnet ved å låne 442 rd av Iver Veikle i Kvam, mot pant i garden.
Audun Berntson giftet seg i 1778 med Sigri Jacobsdtr. Selsjord (datter til Jakop Hansson nedre Dahle).
I 1782 solgte så Audun, med samtykke av kona, ei sæter ved Vålåsjøen, som har hørt til Einangen fra gammelt. Kjøper er svogeren, Engebret Jacobson Selsjord, og kjøpesummen er 160 rd.
Men Audun møtte samme skjebne som mange andre i dalen, han klarte ikke å innfri sine økonomiske forpliktelser. Han skyldte fortsatt 442 rd, nå til Ola Iverson Veikle. Dessuten hadde ikke søsknene fått morsarven sin enda.
I 1783 solgte så, igjen med samtykke av kona, Audun garden Einangen til Ola Larsson nordgard Loftsgård for 850 rd. På vegne av svogeren Engebret Selsjord solgte han også den sætra på Vålåsjøen som ble kjøpt i 1782. Kjøpesummen skal brukes til å innfri obligasjonen til Ola Veikle fra 1777. Stemora skal opprettholde den føderåda som ble bestemt i skifte etter faren Bernt Erichson.
Gamle Kari Halvorsdtr. levde på føderåd på Einangen til 1792, da hun døde, 61 år gammel.
I 1789 blir Einangen, som de fleste andre garder i bygden, sterkt rammet av Storofsen, og i 1791 selger og skjøter Ola Larson Loftsgaard garden til Syver Olson Blekastad for 399 rd. Dermed kom den slekta på garden, som fortsatt sitter der idag.
Syver Olson Blekastad var født i 1753, og var sønn av Ola Pederson Blekastad og Mari Imbertsdtr Skår. Mari var først gift med Syver Pederson Blekastad, og de fikk en sønn, døpt Per, i 1747. Men Syver døde samme året, og Mari giftet seg opp igjen med Ola Pederson. I tillegg til Syver, fikk de dattera Ragnhild, født 1752, som senere ble gift med Frik Hansson Selsjord (nørdre Endrestad).
Syver Olson Einangen var gift med Berit Syversdtr. De fikk fire barn: Ola, Syver Kari og Marit.
Men trolig ble oppbyggingen etter Ofsen for tung, for i 1797 selger og skjøter Syver halvdelen av Einangen til Johannes Iverson uppigard Bu for 320 rd. Johannes, gift med Kari Amundsdtr. nigard Bu, bygde gard synst på jordet, og fra nå er garden delt i to, søre og nørdre Einangen.