Etter den rike nydyrkingstida fra 1100-1300 e.Kr. kom det i Europa en periode med tilbakegang; pest og hungersnød. Perioden fra før 1300 til slutten av 1800-tallet har fått navnet «Den lille istid», etter det kjølige klimaet. Årene 1313-1317 hadde kalde og våte somrer. Det ble oversvømmelser og små kornavlinger med umodent korn (såkalte grønnår), hungersnød og til og med kannibalisme. I 1342 var det rekordflom i Rhinen.
Høgåsen (1953) nevner at det i Vågå hadde gått en historie om en flom 7 år før Svartedauden, altså samme året som den store Rhinflommen. Rundt ti år tidligere var det i Kina en storflom som skal ha drept flere millioner mennesker, og som av enkelte er satt i forbindelse med kjernen til Svartedauden. På Vestlandet ble det skrevet ut lavere skatter i 1330-40, som følge av bl.a. store skred. I Gaula var det kombinert flom og dambrudd i 1345. Rundt 500 mennesker ble drept under denne hendelsen.
Den lille istiden kulminerte på 1600- og 1700-tallet og førte altså til en stor tilbakegang i de mest marginale jordbruksområdene i Europa, nemlig vest- og nordsiden av Norden, Skottland og Alpeområdet. En senking av dyrkingsgrensa for korn på 200 m betydde en kraftig nedgang i produksjonspotensialet i disse områdene. Nyere forskning synes å tyde på at det på 1600- og 1800-tallet var to markerte minima i temperatur under Den lille istid (Jones et al. 1998).
Skattegrunnlaget på Østlandet gikk etter hvert over fra korn til huder og skinn. Korntienden ble for usikker som skatt på grunn av de mange grønnårene i dalene og de høyereliggende områdene. I Norge ser det ut til at perioden fra 1690-1750 var en periode med framrykking av isbreer, grønnår i jordbruket og tilbakegang for skogen.
Den største kjente flommen i Gudbrandsdalslågen, Storofsen i 1789, er dokumentert på flomsteiner og gjennom samtidige skildringer, men det foreligger ikke målinger av flommen i NVEs arkiver. Førjulsvinteren 1788 var tørr og ekstremt kald, og det ble dyp tele. Så kom det mye snø etter nyttår. Telen ble isolert, og det tok lang tid før den slapp taket. Flommen oppsto etter en sterk varme- og nedbørperiode. På Toten gikk bygget fram til modning på 84 dager, mens i det kalde året 1784 trengtes 104 dager. Det var ekstremt stor nedbør i løpet av dagene 20.-23. juli 1789. Det er anslått en vannføring inn i Mjøsa på vel 4000 m3/s (Østmoe 1985). Det ble også nevnt at Øyeren var dobbelt så lang som vanlig (Sommerfeldt 1943). Flommen var nesten samtidig i Lågen og Glomma, en situasjon som hadde sammenheng med sterk frontnedbør over det meste av nedbørfeltet. Den kalde forvinteren i 1788 er bekreftet ved at Osensjøen ble islagt 23. desember 1788, noe som er ekstremt tidlig. Under midtsommeren 1789 var jorda i liene i Gudbrandsdalen så mettet at selve flomnedbøren utløste en rekke skred i dalsidene. Sommerfeldt (1943) forteller at elva (Lågen) var så stor som aldri før, og gikk tykk som en velling. Det fløt dyr og hus, tømmer og trær om hverandre. Mjøsa var nesten helt dekket av busker og trær. I mai 1790 var vannet ennå ikke blitt klart. I liene var det store sår etter alle skredene, mens jord og grus, stein og trær dekket den gamle oppdyrkede jorda i de lavere områdene, dels med metertykke lag. I Kvam ble alle gårdene skadet. I Kvikne og Skåbu var det heller ikke en uskadd gård. I hele Christians Amt (Oppland) var 16 500 daa åker og eng «ødelagt», og 8500 daa skadet for noen år. I alt ble 68 mennesker, 17 hester, 200 storfe og 800 småfe drept, mens 3250 hus ble ødelagt og 800 skadet. Den totale skaden i amtet var anslått til 468 000 riksdaler, derav ca. 25 prosent i Fron. Denne bygda mistet bortimot 50 prosent av sin husdyrbestand. Sætren (1904) forteller at i Østerdalen ble 219 gårder ødelagt, samtidig som det gikk med 4697 husdyr og mange tusen mål dyrket mark og skog.
Tida etter 1800
I 1827-1839 var det mange store isganger. I 1860 inntraff en volummessig svært stor flom i Glomma. Storflommen varte fra slutten av mai og inn i juli og skyldtes både ekstremt stort snøvolum og kraftig regn. Det var to jevnstore flomtopper. Også på Vestlandet ble det storflom. I Lærdøla er flommen den største kjente. Samme år var det også høstflom i Glomma på grunn av sterk nedbør. Det foreligger vannføringsdata for Sarpsfossen for denne flommen, og vannstandsforløpet er observert i noen større innsjøer i Glomma, Drammens- og Skiensvassdraget. Det var også flere andre storflommer på Østlandet i denne perioden, bl.a. i 1858, 1862 og på slutten av århundret. For disse foreligger vannstands- og i noen grad vannføringsdata.
Innholdet er hentet fra Hydra-rapporten, utarbeidet av forskere og flomeksperter i NVE.