Sandbu

Av Aud Sandbu

Navnet Sandbu viser til at det her er et sundsted, et sted der elva flyter rolig og er enkel å forsere med båt. Bebyggelsen til den gamle gården lå på vestsiden av Lågen, men eiendommen omfattet arealer «fra Fiære til Fields» på begge sider, i søre delen av Bredebygden der elva fremdeles er på det bredeste. Gården må ikke forveksles med Sandbugårdene nå beliggende i Vågå kommune.

Den tidligste omtalen av Sandbu skal finnes i et skjøte datert i 1479 der det står: «Marstein udi øvre Dalen fra Erland Arnilson som selger sine 7 kyrlag i Sandboe til Trond Pederson». Dette skjøtet ble lagt frem under en rettssak mellom Nils Bjerke i Sør-Fron og Nils Krabbe på Toten som gjorde krav på eiendomsretten til gården. Dommen falt 29. juli 1578, og Nils Bjerke vant saken fordi det sammen med ovenfornevnte skjøte kunne bevises at hans kone var etterkommer av denne Trond Pedersen i fjerde ledd.

En datter av Nils Bjerke arvet Sandbu. Hun ble gift med «Rike-Erland» Tofte på Fron, og i odelsmanntallet fra 1615 går det fram at Erland Tofte eide bl.a. 2 huder i Sandbu.

I matrikkelen 1668 står det at en «Ophind Wechle» eide 2 huder og 4 skind i Sandbu, samt at han hadde bygsel over 2 skind i samme gård. Even Veikle var sønn til Erland Tofte, og hadde tydeligvis arvet Sandbu etter faren.

På denne tiden ble gården brukt av en leilendig hvis navn først er kjent fra krigsskattelista av 1612. Han het Gudbrand, og var trolig en av de yngste sønnene til Vigleik på Snerle, altså av Gjesling-slekt. Gudbrand ble gift med Guro Tordsdtr. Bratt fra Bjølstad i Heidal, og sammen fikk de i hvert fall seks barn som er kjent (rekkefølgen på barna er usikker);

• Tora død 1686 – gm John Pedersen øvre Tho
• Tord – kom til Røberg i Land som moren hadde arvet
• Østen f. ca. 1621
• Ole f. ca. 1623
• Ingrid – gift med Ole Engebrethsen Ottekren
• Randi el. Ragnhild – gift med Mikkel Guttormsen Hammer

Det ble Østen Gudbrandsen som overtok som leilending på Sandbu etter faren. I hans tid kan vi ta en titt på matrikkelen fra 1668 igjen. Den forteller at gården fødde 4 hester og 29 fe, det ble sådd 7 tønner bygg, og gården svarte 1 ort i avgift for ei sag og 8 skilling for ei kvern.

Østen Gudbrandsens kone og barn er ikke kjent, bortsett fra sønnen Guttorm (1673-1747) som i sin tur overtok som leilending på Sandbu.

Av et skifte på Sandbu i 1734, går det frem at Guttorm Østensen var gift med ei Mari Olsdatter. Hun var fra Uttistugun Leine i Kvam, søster til Johannes Olsen Leine gm med Kari Erlandsdtr. Røssum. (Se Mæhlum slekt.) Guttorm og Mari fikk barna:

• Ingrid f. 1703
• Ole f. 1707 – til Revshaugen under Slette i Heidal
• Anne f. 1710
• Ingeleiv f. 1714 – til Nigard Bu i Bredebygden
• Tora f. 1717
• Østen f. 1722 – til Kjørren i Heidal

Ole Guttormsen overtok på Sandbu etter sin far igjen, men i hans tid opphørte leilendingskontrakten. Han kom etterpå til Lillerusten lenger sør i Bredebygden, senere til Revshaugen under Slette i Heidal.

Even Erlansen Veikle som eide Sandbu, levde i et barnløst ekteskap med sin kone Anne Olsdtr.

I et testamente datert 29. mars 1676 overdro han derfor alt han eide til en brorsønn, Peder Iversen Bjerke på Sør-Fron.

Peder ble gift ca. 1666 med Kari Østensdtr. Forbrigd i Kvam, og ekteparet bosatte seg på Veikle. De fikk tilsammen fem barn, og skiftet i live med barna den 20. juni 1715. Ifølge dette skiftebrevet eide Peder Iversen Veikle bl.a. 2 huder og 7 skinn i Sandbu som også omfattet plassen Slåen i Bredebygden.

Datteren Anne Pedersdtr. Veikle (ca. 1687-1768) ble gift med Ole Olsen Slette (ca. 1680-1758) i Heidal. Hun hadde fått Sandbu inkl. Slåen i arv etter sin far, og dermed kom Sandbu under Slette i Heidal.

Anne og Ole Slette skiftet i live med sine 7 barn i 1744. Der kommer det frem at sønnen Tosten arvet 2 ½ hud i Sandbu. Plassen Slåen fulgte med.

 

Tosten Olsen Slette (1715-1794) ble gift med Anne Tordsdatter Leine fra Kvam i Nord-Fron. Ekteparet bosatte seg på Sandbu. Han brukte gården selv inntil han i 1768 solgte den til sorenskriver Henrik Pløyen for 3050 riksdaler, kjøpte gården Nordrum i Gausdal, og tok med seg familien og flyttet dit.

Plassen Slåen var ikke med i denne handelen. Slåen ble solgt av Tosten Olsen Nordrum i Gausdal til en Hans Nilsen for 500 riksdaler i 1771.

Om Henrik Pløyens løpebane kan bl.a. nevnes at han i 1741 arbeidet som fullmektig for byskriveren i Kristiansand, senere som garnisonsauditør samme sted før han i 1766 ble sorenskriver i Nord-Gudbrandsdalen.

I 1747 ble han gift med Othilie Mørch fra Kristiansand, og sammen fikk de følgende barn:

• Anne Dorothea f. 1748
• Nils f. 1750
• Inger Margrethe f. 1751
• Christian f. 1752
• Helena Marie f. 1753
• Anna Beatricia Fredericha f. 1758
• Fredrik Adler f. 1764

Samtlige ble døpt i Kristiansand kirke, men det var vel på Sandbu de fleste hadde sin oppvekst.

I sin skildring av reisene Gerhard Schøning gjorde gjennom Gudbrandsdalen ca. 1775 skriver han om Sandbu at den «nu beboes af Auditeur og Sorenskriver Pløyen, der har ladet den smukt bebygge, liigesom Gaarden ligger ret smukt paa en slet Mark, tæt hos Lauen Elv, skiønt under en høi Biærg-Aas, paa dens vestre Siide». Videre skriver Schøning at han «i forbenævnte Hr. Auditeur Pløyens Have […] fandt store Agurker, stor og skiøn Blomkaal, skiøn stor Porre, foruden andre mere giængse Kiøken-Urter.»

Hiorthøy nevner i sin Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie i 1785 gården Sandbu som «en af Auditeur og Sorenskriver Pløyen vel bebygget og meget forbedret Gaard».

Med andre ord var Pløyen en dyktig og driftig gårdbruker. I tillegg til at han fikk bygd om og restaurert gårdsbygningene, fikk han også dyrket opp ny jord. Med sine gode kunnskaper om bl.a. plantevekster, kunne han høste inn store mengder byggavlinger som han solgte. Henrik Pløyen satt altså i stor velmakt på Sandbu.

I 1786 giftet Pløyen bort en av døtrene sine, men det har dessverre ikke vært mulig å slå fast hvem av dem. Det er imidlertid grunn til å tro at det var Helena Marie f. 1753. Svigersønnen het Hans Gotfried Hansen.

Hans Gotfried Hansen ble døpt 11. oktober 1749 i Christiania. Hans foreldre står innført i kirkeboka som skomaker Herman Hansen og hustru Annichen Coppy.

Herman Hansen (død 1760, 64 år gl.) fikk borgerbrev som skomakermester i Christiania den 18. oktober 1718, og drev sitt verksted med svenner i «Byens nordre Qvarteer». Han var dessuten både lagrettemann og bedemann. Men hans opphav har det så langt vist seg umulig å identifisere.

Da har det vært adskillig lettere å følge Annichen Coppys (1723-1773) aner bakover. Hun var datter til Gotfried Coppy (ca. 1682-1742) og hans hustru Susana Jacobsdtr. Ålborg (ca. 1692-1758).

Hans Gotfried Hansen startet trolig sin utdannelse til jurist som fullmektig hos sorenskriver Christopher Stenersen i Gausdal på begynnelsen av 1770-tallet. At han kom dit var neppe tilfeldig, for Stenersen var en nær venn av Adolf Stub, og sistnevnte var gift med Anne Margrethe Coppy (hennes 2. ekteskap) som var morsøster til Hans Gotfried Hansen.

Hos Stenersen på Vålen i Gausdal var det på denne tiden ansatt ei husholderske som Hans Gotfried Hansen fikk et godt øye til; jomfru Olive Sophie Erlandsen, datter til kaptein Amund Erlandsen fra nordgard Olstad i Gausdal og hustru Anne Marie f. Westerberg. Mye tyder på at Hans Gotfried Hansen og jomfru Olive Sophie Erlandsen nesten var å regne som forlovede, men den planlagte forlovelsen ble hevet etter sterke protester fra hennes familie.

Dog var jomfru Olive Sophie Erlandsen blitt besvangret, og den 20. juli 1771 ble datteren Anne Marie døpt i Gausdal kirke som Monsr. Hans Gotfried Hansens «uægte» dåpsbarn. Barnet vokste opp hos sin mor, og ble med tiden oldemor til den kjente forfatteren Olav Duun.

Hans Gotfried Hansen forsatte sin utdannelse. Den 24. januar 1777 tok han eksamen som privatist ved det juridisk fakultetet i København, og besto med karakteren «beqvem». Etterpå kom han tilbake til Norge, og ble beskikket til prokurator av amtmannen baron Holck. I 1785 ble han utnevnt til underrettsprokurator i Det Søndenfjeldske Norge, og praktiserte i Gudbrandsdalen.

Etter å ha giftet seg med Pløyens datter i 1786, bosatte han seg på Sandbu.

Ettersom svigerfaren begynte å dra på årene, fikk Hans Gotfried Hansen i 1789 konstitusjon som sorenskriver i Pløyens sted i Nordre Gudbrandsdalen.

Så kom Storofsen i 1789. På tre dager i juli måned med store mengder nedbør og tøylesløs flom i bekker og elver, samt jord- og leirskred som løsnet fra fjellsidene, ble mange gårder i Gudbrands-dalen mer eller mindre raserte.

For Sandbu sin del ble det gjort skade «i bunn og grunn» på 38 av i alt 80 mål åker (1 mål = 950 m2), og på 44 av totalt 60 mælinger eng. (1 mæling = ca. 3.800 m2)

Et nesten nytt fjøs, et dobbelt saufjøs, en bod med gårdsredskap, et svinehus, en gårdskvern, et sagbruk som gården eide 1/5 av, og et fòrhus ble fullstendig knust, og tømmeret ført bort med vannmassene. Ei drengestue, kornlåven og badstuen ble stående, men hadde fått en del skader. Vannet hadde gått inn i kjelleren, og mye mat og klær var ødelagt. Dessuten hadde ei hoppe, en hingst og tre melkekyr satt livet til. To av husmannsbrukene under gården; Sandbuvangen og Brekken var også blitt raserte.

Før ofsen fødde gården 9 hester, 40 storfe og 100-200 småfe, etter ofsen var det ikke fòrings-grunnlag for mer enn 2 hester, 4 storfe og 8-10 småfe. Sandbu var før ofsen verdsatt til 4000 riksdaler, etterpå bare 1000 riksdaler, og skylda burde reduseres fra 2 huder og 8 skinn til 1 hud. Dette ifølge takstforretningen som ble holdt etterpå.

Etter å ha lest en skademelding av et slikt omfang, er man nødt til å stille seg svært undrende til det som skjedde året etter. Da klarte nemlig Pløyen å selge Sandbu til svigersønnen for 3.500 spesie-daler. Ifølge skjøtet datert 14 juni, tinglest på gården Uleberg i Vågå 2. juli 1790, var gården like fullt skyldsatt til 2 huder og 8 skinn, hvilket utgjorde 2.500 spesiedaler. De resterende 1000 spesiedaler var verdien på Pløyens møbler og effekter som fulgte med i handelen. Og Pløyen skulle «forblive i Huset hos Kiøberen og hans Kone» så lenge han selv ønsket det.

I tillegg til å virke som sorenskriver hadde Hans Gotfried Hansen nå tatt ansvaret for å bygge opp igjen Sandbu etter storofsen. Han måtte ha hatt voldsomt med penger ettersom han kunne kjøpe det ødelagte gårdsbruket for en slik sum, med visshet om at det ville koste svært mye å sette den i stand igjen. Og ikke nok med det; han begynte også å sette opp hus på østsiden av Lågen.

10 år senere skulle Hans Gotfried Hansen få oppleve en personlig tragedie; han mistet både kone og barn i barsel. Og gamle Pløyen som da var 71 år, tok sin død av dette. Den 21. oktober 1799 var det således gravferd ved Kvam kirke etter både Henrik Pløyen, hans datter, og barnebarnet.

Prokuratoren satt nå alene igjen på Sandbu, noe folketellinga fra 1801 viser. Der står han oppført som enkemann. Huslyden omfattet også et ugift kvinnemenneske som inderst; Anne Smidt 53 år gammel, samt fire tjenestejenter og fem tjenestekarer. Forøvrig hørte det fire husmannsplasser til eiendommen på den tiden.

Mads Bjerregaard ble satt inn som ny sorenskriver i 1800, hvilket medførte at Hans Gotfried Hansen ble løst fra vikariatet han hadde i svigerfarens sted. Han kunne nå konsentrere seg helt og fullt om å gjenoppbygge gården og fortsette med bygningene på østsiden av elven. Våningshuset ble påbegynt i 1798 og ferdig i 1802. Huset var 26 m. langt og 13 m. bredt, samt i to etasjer med full loftshøyde. Bygningen var den gang oppdelt i 16 værelser, og det blir hevdet at det hadde like mange vinduer som det er uker i et år, og like mange vindusruter som det er dager i et år. En mann avtjente verneplikten ved å smi spiker til byggingen. Alle lås var hjemmesmidde, og innvendig var det messinghåndtak og –plater på dørene.

Gården hadde da som nå, seter ved Vålåsjøen, men prokuratoren syntes åpenbart at den nye gårdparten hadde behov for egen seter.  Han fikk kjøpt Einangen seter som også lå ved Vålåsjøen, og som hadde vært på handel i flere omganger, av daværende eier Ole Larsen Loftsgård.  Skjøtet datert 29. april 1799 og tinglest 19. september samme år.

Og i mellomtiden hadde Hans Gotfried Hansen funnet seg ei ny kone; Marthe Elisabeth Bull døpt 22. september 1775 i Christiania, datter til overhoffrettsprokurator Henrik Bull ( 1737-1824) og fru Louise f. Borch (1752-1805). Marthe Elisabeth var nr. 2 i en søskenflokk på 15, hvorav 3 barn døde som små.

Vielsen mellom Hans Gotfried Hansen og Marthe Elisabeth Bull fant sted i Larvik 21. august 1801. Dette årstallet synes imidlertid å være uriktig ettersom Hans Gotfried Hansen i folketellingen for 1801 står oppført som enkemann, men klokkerboka for Larvik bekrefter året.

Den 13. september 1803 bar prokurator Hansen og fru Marthe Elisabeth Bull sitt første barn, ei datter, til dåp ved Kvam kirke. Hun ble døpt Lovise Helene.

Fire år senere kom sønnen, døpt Henrik Bull den 18. august 1807, også i Kvam kirke.

Da sorenskriver Halvor Heyerdahl i Søndre Gudbrandsdalen tok avskjed i desember 1805, fikk Hans Gotfried Hansen konstitusjon i embedet for ½ års tid, inntil Thomas Henrich Møinichen kom sommeren 1806. En ti års tid senere, i årene 1816 og -17 var prokurator Hansen konstituert fogd i Gudbrandsdalen, dessuten fungerte han også en tid som sorenskriver på Hadeland. Etterpå leverte han inn sin prokuratorbestalling fordi han mente at han nå skulle kunne forsørge seg og sin familie utelukkende ved gårdsdrift.

Men i et brev til kongen datert 30. mars 1822 skrev Hans Gotfried Hansen:

«Ved mislige Aaringer og Pengevæsenets Forandringer, har jeg lidt saa betydlige Tab, at jeg i min nuværende stilling ikke ser mig i stand til at Soutinere, af hvilken Grund nøder mig til, skiøndt jeg, som født her i Riget 1749 og døbt i Christianie Kirke den 11. October s.A., i fald den almegtige Skaber under mig Livet til October Maaneds Udgang dette Aar – er jeg 73 Aar gammel, igien at begynde med Sagførelsen, saa sant jeg dertil erholder naadigst Tilladelse. Jeg ansøger der Aarsag Underdanigst om naadigst at blive beskikket til Prokurator ved Underretten i Christians eller Vest Opplandenes Amt i Aggershus stift i Norge.»

Den 6. juni 1822 ble faktisk Hans Gotfried Hansen, nesten 73 år gammel, igjen utnevnt til underrettsprokurator, denne gang i Christians Amt. Gården bortforpaktet han til en Johan Broch.

Året etter døde prokuratorens kone, og følgende kunngjøring sto å lese i Den Norske Rigstidende nr. 8, 1823:

«At min dyrebare og uforglemmelige Kone, Marthe Elisabeth Hansen, født Bull, efter omtrent 4 Maaneders Sygeleie, ved en blid og rolig Død, hensov den 19de dennes, klokken 10 ½ formiddag, i sin Alders 49de Aar, det blev min tyngste lodd, med et av Sorg dybt nedbøiet Hjerte, hermed at bekjendtgjøre for fraværende Slægt og Venner.

Sandboe i Fron i Gudbrandsdalen den 21. Januari 1823. H.G.Hansen»

Under ett år senere døde Hans Gotfried Hansen også. I Den Norske Rigstidende nr. 22, 1824 hadde barna satt inn følgende notis:

«At vor gode Fader Procurator Hans Gotfred Hansen som omtrent 75 Aar gammel ved en blid og rolig Død afgik den 5te Marts paa Gaarden Sandboe i Gudbrandsdalen, tilkjendegives sørgeligt for fraværende Beslegtede og Venner.»

Lovise Helene var 21 år gammel da hun mistet den siste av foreldrene. Hun hadde bodd flere år hos sin morsøster på Brånås i Ullensaker, og var opptatt med å lære damaskveving da faren døde.

Henrik var bare 17 år gammel. Hans interesser gikk i akademisk retning, og han oppholdt seg i Christiania for å studere.

Søskenparet hadde altså ingen tanker akkurat da om å drive gården etter faren, og det ble derfor bestemt at gården skulle bortforpaktes. Det foregikk ved en auksjon i 1825, der det i bekjentgjørelsen ble opplyst at «Gaarden Sandboe med paastaaende Huse paa begge sider af Laugen Elv, med tilliggende Sæter og alle andre Herligheder, opraabes til Bortforpagtning og Brug i 7 paa hinanden følgende Aar.»

Auksjonen ble åpnet med et bud på 60 spd fra sorenskriver Bjerregaard. Johan Broch bød over med 61 spd, og Fredrik Bu kom på banen med 70 spd. Deretter bød de to sistnevnte over hverandre inntil Johan Broch fikk tilslaget med 94 spesiedaler pr. år. Johan Broch forpaktet Sandbu frem til 1832. De neste syv årene var gården bortforpaktet til prokurator Johan Arnt Hindrum.

I prokurator Hindrums tid som forpakter på Sandbu, ble det holdt dugnad på gården. Den pågikk over to dager, den 22. og 23. april 1835. Det er vanskelig å tyde hva som skulle gjøres, men det hadde trolig med reparasjon av forbygningen mot elven å gjøre. På den tiden gikk nemlig ferdselsveien forbi Sandbu langs elven, og i tiden 1827-39 var det flere ganger store isganger i elven under vårløsningen, som kunne ha skadet veien og dermed hindret ferdselen.

Av regningen går det frem at en dugnad på denne tiden var et ganske omfattende foretak. «Vertskapet» var Fredrik Bu og hans kone, og regningen ble stilet til søskenparet Henrik Hansen og Lovise Helene Hansen i felleskap.

I 1838 bestemte søskenparet seg for å dele arven etter faren ved å ta hver sin gårdpart med elven som en naturlig delelinje. Lovise Helene fikk velge først, og hun valgte den gamle gården på vestsiden av Lågen. For å forstå hennes valg, må man være klar over at sønner arvet dobbelt så mye som døtre på den tiden. Fordelingen mellom Lovise Helene og Henrik ble da hhv 1/3 og 2/3. Ved å velge den eldste gården som rimeligvis var mindre verdt, slapp Lovise Helene å løse ut broren med mer enn 1133 spesiedaler og 40 skilling. Hadde hun valgt gårdparten på østsiden, ville hun sannsynligvis måtte ut med en utløsningssum som neppe var til å leve med, så i praksis hadde hun vel egentlig ikke noe valg.

Sandbu var nå formelt delt, og på folkemunne er gårdpartene naturlig nok blitt kalt Gammel-Sandbu og Ny-Sandbu i ettertid.