Om levekårene og folket på en husmannsplass, hvor kom de fra, og hvor ble etterslekten av.
Av Aud Sandbu
Husmannsplassen Slette under Gammel-Sandbu lå som et ørnereir høyt oppe på ei berghylle ovenfor gården, like sør Mæhlumsåa. For å komme dit måtte man gå en stig som delvis fulgte åa oppetter lia. Man kunne også gå Bu-lia opp, og krysse Mæhlumsåa ovenfor Slette, men det var en omvei. Allikevel ble denne trasèen valgt når dyr skulle bringes opp eller ned. Eksempelvis var det 3 kuer, 4 sauer og 9 geiter på Slette i 1865.
Det blir hevdet at den første bosettingen på Slette fant sted allerede på begynnelsen av 1800-tallet, men dette har det dessverre ikke latt seg gjøre å dokumentere. Man kan imidlertid regne det som meget sannsynlig, for det finnes dokumentasjon på at naboplassen Bu-Flåten på nordsiden av åa ble ryddet omtrent på den tiden, og det skulle være skyldskap mellom folket på Buflotten og de som antagelig bodde på Slette.
Derimot finnes det i panteregisteret for Gammel-Sandbu:
«Husmandskontrakt af 24. juli 1858 fra H. Tolstad til Svend Knudsen og Kone paa et Stykke Jord under denne Eiendom.»
Kontrakten ble faktisk ikke tinglyst før 30. sept. 1876, og har følgende ordlyd:
» Jeg undertegnede H. Tolstad paa Gaarden Sandbo tilstaar at have fæstet et Stykke Jord under min Gaard Gamle-Sandbo til Svend Knudsen og Hustroe paa Levetid.Først skal Svend sidde 3 Aar foruden Husleie. Men derpaa skal Svend nu og aarlig svare Afgift til Gamle-Sandbo 2 ½ Spd. 1) – i aarligt arbeide 4 Slåt-teiger for 3 Ort pr. Uge2) – i Vaaraanden 1 Uge » 2 » 3) – Løvhugst 1 Uge » 2 » 4) – Maase 1 Uge » 2 «5) – for hvert Maal at skjere 10 skill.6) – i Hovolden for hver Dag 10 «7) – for Vinterdag 8 «8) – Svend skal nyde nødvendigt Brug i Skoven og Havnegang som tilhører Gaarden Gamle-Sandbo paa Bjerget ved Slette. Gamle-Sandbo, 24de Juli 1858 H. TolstadSvend Knudsen m.f.Pen Til Vitterlighet: Knut PedersenKnud Breden Læst inden Retten ved Extrathing for Mellem Gudbrandsdalens Sorenskriverieden 30de September 1876, medlovligen extraheret og protocolleret. For thinglæsning betalt 16 -Sexten- Skill. G. Kaltenborn. «
Denne Svend Knudsen som var modig nok til å slå seg ned som husmann på Slette, kom opprinnelig fra Vågå. Han ble født 19. april 1826, og foreldrene var plassfolk Knud Svendsen Haagenstadeie og hustru Synnef Martinsdatter fra Svendstad. Husmannsplassen under Håkenstad het Næsset. I 1865 var det en bror til Svend som var bruker på Næsset, og mora Synnef var føderådskone hos ham. Faren Knud døde i 1861, 93 år gammel.
Svend fant sin kone i Heidalen. Hun het Rønnog, og ble født 25. mai 1831. Hennes foreldre var ikke gift med hverandre, men ble trolig gifte på hver sin kant senere. Mora var «ugift pige» da Rønnog ble døpt, og het Anne Hansdtr. Bilben. Faren er innført som «ungkarl» Ellef Christensen Espelund i kirkeboka.
Svend og Rønnog giftet seg nyttårsaften i 1854. I kirkeboka for Vaage Prestegjeld står de innført under copulerede – som vielser ble kalt den gangen – som ungkarl Svend Knudsen Næsset, 29 år, og pige Rønnog Ellefdtr. Espe, Heidal, 23 år.
Brudgommens far: Knud Svendsen Næsset. Brudens far: Ellef Christensen Espe. Forlovere var Hans Hansen Svendstad og Hans Pedersen Skultbakken.
At Svend og Rønnog hadde hatt et forhold i flere år før de giftet seg, får vi vite gjennom datteren Kari. Hun ble født 13. september 1852, og døpt i Heidal et par uker senere. På denne tiden var det straffbart å ha utenomekteskapelige forhold, og når det ble barn av det, ble det i sterke vendinger uthevet i kirkeboka. Barnet ble innført som «uægte» (dvs utenfor ekteskap), samt at det for hver av foreldrenes vedkommende ble notert hvorvidt dette var deres første barn utenfor ekteskap, såkalt «leiermål». For Rønnogs vedkommende var Kari hennes første leiermål, mens Svend hadde et barn fra før, og Kari ble dermed hans 2. leiermål. Svend hadde nemlig noen år tidligere blitt far til ei jente, Marit, født i 1847. Moren var Gunhild Iversdatter, bosatt på en plass under Øi i Vågå. Marit finner vi i 1865 som tjenestejente på Haugøi.
Før Svend og Rønnog giftet seg, hadde de noen uker i forveien fått enda en datter. Ragnhild ble født den 11. nov. 1854. Da hun ble døpt, står foreldrene oppført i kirkeboka som inderster Svend Knudsen og Rønnog Ellefdtr. Sandboe-eie af Fron. Faddere var Engebret Pedersen Sandboe-eie (Gamleplassen), Ole Paulsen Mæhlumseie, Amund Olsen Haugen, Kari Engebretsdtr. Sandboe-eie (Gamleplassen) og Marit Thorsdtr. Nyhuus.
Vi ser at Svend og Rønnog bodde på en plass under Gammel-Sandbu allerede i 1854/55, altså før de kom til Slette. De var inderster, som betyr at de leide hus uten jordvei til disposisjon. Man kan jo spekulere på om de først bodde i ei stue på Gamleplassen fordi to personer derfra var faddere i barnedåpen til Ragnhild, men dette får man nok ikke slått fast med sikkerhet noen gang.
Før Svend og Rønnog flyttet til Slette, var enda en datter kommet til: Anne født 9. feb.1857. Faddere ved hennes dåp var Fredrik Jacobsen Høiberg og hustru, Ole Pedersen Mæhlum d.e., Ole Pedersen Mæhlum d.y. og Marthe Maria Hansdtr. Sandboe af Fron.
Året etter at Svend og Rønnog kom til Slette, døde Hans H. Tolstad på Sandbu, og sønnen Hans Leth H. Sandbu overtok som utleier. Dette var kanskje en forandring til det bedre for Svend og Rønnog, for Hans Tolstad Sandbu var kjent for å være en grinebiter, kranglefant og en stabukk av rang. Hans Leth var bare 17 år da faren døde, og kanskje mindre selvsikker og mer åpen for samarbeid og rimelige avtaler.
Enhver som kjenner til hvor Slette lå, trenger ikke mye fantasi for å skjønne at de menneskene som bodde der, hadde et forferdelig slit. Da folketellingen i 1865 skulle gjennomføres, var det problemer med å komme opp til Slette. Han som hadde oppdraget med å fylle ut disse skjemaene, tok ingen sjanser. Etter å ha fått andre til å fortelle hvem som bodde på Slette, føyet han til følgende: «Nogen bedre Oplysning om denne Plads kan ikke gives, da det er forbunden med Livsfare at komme til Stedet på dette Føre.»
En historie som har gått i arv etter Hans Leth på Sandbu, er følgende: Svend kom inn på Gammel-Sandbu akkurat da gårdens folk satt benket rundt middagsbordet. Hans Leth spurte: «- det gikk bra ned stigen, vet’e ?» Hvorpå Svend svarte: «- ja, sild og potete hadde vore godt.»
Hans Leth forsto at Svend med vilje svarte som om han ble bedt til bords, noe som forteller oss litt om hvordan det måtte være å brødfø en familie oppe på Slette.
Og familien ble større, denne gang ble det en gutt. Han kom til verden den 11. nov.1860 og ble døpt Hans. Faddere ved dåpen var Paul Olsen, Hans Sandbo, Paul Lyshaugen (under Sandbu), Embjør Brekken (under Sandbu), Ingrid Haredalen og Marte Sandbo.
Fire år senere kom det enda en gutt. Han ble født 20.okt.1864, og ble døpt Syver. Faddere ved denne guttens dåp var Knut Resset, Lars Flaatten, Paul Lyshaugen, Embjør Brekken og Ragnhild Brekken.
På Sandbu ligger fortsatt regnskapsboka etter Hans Leth. Der noterte han alt sitt mellomværende med alle de menneskene han i årenes løp hadde «akkort» med. Når det gjelder Svend, går det fram av regnskapen at han tok alle slags oppdrag på Gammel-Sandbu, i tillegg til det avtalte pliktarbeidet. Det var snakk om vedhogst, løvhogst, våronn på setra, tømmerhogging i Hessmorka, tresking, steinkjøring, «hafelling», snekring, ja alt mulig. Rønnog bidrog også med forskjellig arbeid, så som bitløvhugst, skjæring av åker, potetopptaking, baking, vasking osv. For arbeidet fikk Svend og Rønnog enten kontanter, eller de tok det ut i gårdsprodukter som melk, ost, smør, kjøtt, mel, såkorn, poteter, høy, trevirke etc.
Regnskapen for året 1867 forteller at Hans Leth og Svend inngikk en avtale om at Svend skulle være fast gårdskar i tiden 6.nov. til 6.mai neste år, mot lønn 16 Speciedaler, samt at Hans Leth skulle «holde hans to Pigebørn i Skole 1 Maaned hver». Året etter ble det gjort en liknende avtale som skulle gjelde fra 19.nov.1868 til 19.mai 1869. Svend skulle kunne ta en uke fri når han ønsket det, mot at han arbeidet en uke ekstra etter utstått tjeneste.
Kirkeboka forteller at det i 1867 igjen ble en familieforøkelse, denne gang ei jente. Hun ble født 12. august, døpt Anne, og fadderene var John Espe, Lars Flaatten, Mari Slaaen, Ragnhild Brekken og Rønnaug Holen. At jentungen ble døpt Anne kan tyde på at den eldre datteren med samme navn, allerede på det tidspunkt var dødssyk, og at foreldrene visste at det kun var et tidsspørsmål når de ville miste henne. Sommeren 1868 måtte nemlig Svend og Rønnog ordne begravelse etter henne. Hun døde den 23. juli det året, 11 ½ år gammel, og ble begravet fra Sel kirke 1. august.
I mars 1869 måtte Svend ta opp et lån på 22 Spd. Han fikk låne av Hans Leth, og det ble tegnet en panteobligasjon på dette beløpet. Her kan det legges til at da man gikk over fra speciedaler, ort og skilling til kroner og ører i 1875, ble verdien av èn speciedaler satt lik 4 kroner. Etter en tabell fra Norges Bank, finner man at for å kunne kjøpe det samme i dag (1999) som det man fikk for 22 Spd i 1869, må man betale kr. 4.585,-.
Det fremgår ikke hva pengene skulle brukes til, men det er nærliggende å tro at begravelsen etter datteren var den indirekte årsak til at Svend var kommet i økonomiske vanskeligheter. Denne panteobligasjonen måtte han betale på hele resten av sin levetid.
Det er verdt å merke seg at i 1874 gjorde Hans Leth en avtale med Svend om at sistnevnte skulle flytte tørrstua nordover til kvernhuset ved Mæhlumsåa, samtidig som han også skulle reparere og sette stua i bedre stand. For dette arbeidet skulle Svend få 14 ½ Spd.
En dag i november 1875 har Hans Leth notert at han hadde fått tilbake hesten som Svend leide i anledning en reise til et gjestebud i Ruste, samt at Svend også fikk bruke hesten til en tur til Heidalen. For dette ble Svend skyldig 1 ort i leie, dvs 1 krone. Dette er faktisk eneste notatet i hele regnskapen som viser at Svend og Rønnog var ute på langtur. Anledningen var nok datteren Kari som giftet seg i Sødorp kirke 12. november det året.
Forøvrig holdt de kontakten med slektninger både i Vågå og i Heidalen, men brukte apostlenes hester og gikk over fjellet. Rønnog pleide hvert år om våren å ta med seg en grisunge som hun hadde arbeidet for på Gammel-Sandbu, over til Hjellet i Nedre Heidal. Der bodde hennes kusine, som fòret opp grisen utover sommeren og høsten. Når grisen ble slaktet før jul, delte de flesket seg imellom.
Rønnog var baptist, trolig var Svend det også, og i bedehuset ved Varphaugen hadde baptistene møter. Dersom Rønnog og Svend deltok på disse møtene, måtte de gå ned og opp stigen flere ganger de dagene. Det var sikkert ikke noe å utsette på kondisjonen til disse menneskene !
I 1875 besto buskapen på Slette av 1 okse, 3 kuer, 2 kalver, 2 sauer og 14 geiter.
I 1877 fikk Svend og Rønnaug enda en datter, attpåklatten som også ble døpt Anne. Faddere ved hennes dåp var Hans H. Sandboe, Amund Bersvendsen Brekken, Marit Andersdtr. Sandboe, Ragnhild Sandboevangen, og Anne H. Bueflaatten. Man kan lure på hvorfor foreldrene døpte tre av døtrene sine med samme navn. En teori er at Størst-Anne ble oppkalt etter mormor, Mellomst-Anne ble også oppkalt etter mormor fordi størst-Anne ikke kom til å bære navnet videre. Og endelig var det også skikken å kalle oppatt den sist avdøde i familien, og at Minst-Anne derfor var oppkalt etter sin døde storesøster.
Regnskapen for 1881 viser at noe var skjedd oppe på Slette det året. Det var Rønnog alene som gjorde pliktarbeidet nede på Gammel-Sandbu, og det var hun som stod for mellomværende med Hans Leth. I tillegg finner man poster som viser at f.eks. John Bakkestuen arbeidet 1 uke våronn for Svend på Gammel-Sandbu.
Året etter var Svend arbeidsdyktig igjen, men det gikk ikke lenge før Rønnog måtte ta over. Etter utgangen av 1883 er ikke Svend nevnt som arbeidskar i regnskapen mer. I 1886 og 1887 måtte Rønnog selv få hjelp til slåtten på Slette. Hans Leth gjorde avtale med Iver Sandbovangen og Kristian Resset om å hjelpe henne, og i lista over dødsfall i kirkeboka finner man årsaken til dette: Svend Knudsen Slette død 27/6-1885. Han ble innført i kirkeboka for Nord-Fron, men ble faktisk gravlagt ved Sel kirke. Det står ikke noe om dødsårsak, men trolig var det tuberkulosen (tæring) som tok ham.
På Gammel-Sandbu ligger det igjen et papir fra denne tiden, som forteller følgende:
«Da ommeldte Svend Knudsens enke, Rønnog Ellefdtr Slette har forbrudt sit fæste, blant andet ved 4 gange i løbet av et aar at have forsømt sin arbeidspligt, saa op- og utsiges hun herved til under udkastelses tvang at fravige og ryddiggjøre omhandlede plads Slette til lovens første faredag den 14. April 1888.
Nordre Froen den 15de September 1887.
H.L.Hansen»
Videre, nederst på samme papir:
«Aar 1887 den 29de September er foranstaaende op- og utsigelse forkyndt for enke Rønnog E. Slette – efter at være søgt på bopel, der befandtes folkeøde og stuedøren aflaast – paa nabopladsen Buflotten i paahør af konen Marit Buflotten, hvilken lovede at underrette hende om forkyndelsen, naar hun (Rønnog Slette) kom hjem. Dette bevidnes i kraft av vor som stevnevidner i Nordre Fron, aflagde ed.
Ole Larsen T. Olsen
For forkyndelsen er betalt kr. 1,60 – en krone, seksti øre.
Ole Larsen.»
Her slutter egentlig historien om folket og livet på Slette, for etter denne utkastelsen som virkelig ble gjennomført, ble Slette avfolket og lagt øde for aldri mer å gi et skarve levebrød for folk.
Men hva skjedde egentlig med Rønnog etter at hun fikk denne tilsynelatende skjebnesvangre forkyndelsen via Marit Buflotten da hun kom hjem den dagen i september 1887 ?
Rønnog fikk det nok litt bedre etterpå, for folketellingen året 1900 viser at hun hadde flyttet til Brekken som også var en plass under Gammel-Sandbu den gang. Antagelig bodde hun i lillestuen, og i husleie betalte hun kr. 2,- årlig. Forøvrig bodde yngstedatteren Anne også i Brekken i 1900, og det opplyses at de hadde kreaturer.
Rønnog skulle komme til å overleve enda et gårdbrukerskifte på Sandbu. I 1901 omkom Hans Leth H. Sandbu i en ulykke. Den nest eldste sønnen Anders overtok umiddelbart som eier og bruker på Sandbu. Også han var nøye med å føre regnskap over utgifter og inntekter, utsæd og avling, og ikke minst over mellomværende med sine husmenn og tjenestefolk. Regnskapsboka hans forteller at Rønnog livnærte seg selv i hvert fall frem til 1906 bl.a. ved løvhogst og skjæring av korn på Sandbu. Da var hun 75 år gammel. Etter den tid ser det ut til at hun ikke lenger orket å arbeide, men ved hjelp av datteren Anne klarte hun seg selv frem til ca. 1914. Dette siste året betalte Rønnog husleien i form av 2 par hoser som hun hadde strikket til Anders H. Sandbu. I tillegg til en kontantutbetaling på kr. 2,60 var dette absolutt siste postering på Rønnog i regnskapen.
En husmannskontrakt datert 1903 forteller at en ny familie flyttet inn på Brekken det året. Denne familien hadde imidlertid ikke anledning til å disponere lillestuen og nørdre del av låven, samt 1.etasje i storhuset så lenge de leide Brekken. På den annen side hadde de heller ikke noe ansvar når det gjaldt røkt og pleie av Rønnog. Denne familien fikk kjøpe Brekken i 1914, og i kjøpekontrakten står det at lillestuen, hele storhuset og hele låven inngikk i kjøpesummen. Med andre ord; Rønnog måtte ut på legd. Hun døde i 1917 som legdelem i Stanviken, 86 år gammel.
Jeg har også fulgt barna til Svend og Rønnog i den grad det har latt seg gjøre:
- Kari Svendsdtr. født 13. sept. 1852.
Antagelig ble Kari satt igjen hos sin mors slekt i Heidalen da foreldrene flyttet ned til Bredebygden. I 1865 finner vi henne som fosterdatter til Ole Hansen som hadde føderåd på en plass kalt Haugasæteren i denne tellinga. Kari ble konfirmert i 1868, og er da hjemfestet til Bilben-eie. Så får vi ikke vite mer om henne, før hun den 12. november 1875 sto brud i Sødorp kirke i Nord-Fron. Vi vet at Svend og Rønnog var med i bryllupet, ettersom de hadde leid seg hest nedpå Gammel-Sandbu til denne turen.
Kari’s tilkommende ektemann var Ole Mortensen Kongslibakken f. 14. feb. 1854. Han var sønn til Morten Eriksen Grind under Kongsli, i hans 2. ekteskap med Mari Olsdtr. som også var fra en plass under Kongsli i Ruste.
Som nygifte finner vi Ole og Kari i 1875 hjemme hos hans foreldre på Kongslibakken, der Ole «hjælper Faderen». Med tiden fikk de døtrene Anne f. 1876, Mathea f. 1877 og Oline f. 1880. Deretter forsvinner familien ut av kildene. Kanskje utvandret de til Amerika, som så mange andre på den tiden.
- Ragnhild Svendsdtr. Slette født 11.nov.1854 død 15. apil 1952.
Ragnhild er såvidt nevnt i regnskapen til Hans Leth H. Sandbu, da hun i 1872, 1873 og i 1879 var med i skuronna. Da hun ble gammel nok, var hun helst ute i tjeneste andre steder. Bl.a. finner vi Ragnhild som budeie i Øvre Bu i 1875. Hennes svigerdatter Ranveig har fortalt at Ragnhild også var flere år som seterbudeie på Mæhlum.
Ragnhild giftet seg i 1882 med Hans Olsen Mæhlumsløkken født 12.aug.1858 død 22.jan.1945, sønn til Ole Johannesen Mæhlumsløkken og Marit Olsdtr. Ulen.
Ragnhild og Hans bodde på Bu-Flåten til etter at tredje barnet var døpt i 1885. Deretter flyttet familien til Tullut under Solhjem, der de bodde i ca. 10 år før de ble plassfolk på Mæhlumshaugen. Denne husmannsplassen lå opprinnelig under Mæhlum, og er kanskje bedre kjent under navnet Nestuehaugen.
Ragnhild og Hans ble boende resten av sin levetid på Nestuehaugen. De fikk 9 barn: Mari f. 1880, Olaf f. 1883, Syver f. 1885, Johan f. 1887, Rønnaug, tvillingene Anton og Anna f. 1893, Kristian f. 1895 og Ragnhild f. 1900. To barn døde som små, tre utvandret til Amerika, mens de andre fire ble boende enten i Bredebygden eller på Otta. Av disse var det tre som stiftet familie og førte etterslekten videre i hjembygda.
- Anne Svendsdtr. Slette født 9.feb.1857 død 23. juli 1868.
Det var nok denne Anne, sammen med søsteren Ragnhild, som skulle få gå i skole hos Hans Leth H. Sandbu èn måned i løpet av vinteren 1867/68. Dessverre fikk hun ingen glede av kunnskapen hun tilegnet seg.
- Hans Svendsen Slette født 11.nov.1860
Om Hans er det ikke mye å fortelle. Han er lite nevnt i regnskapen, men i 1877 skriver Hans Leth H. Sandbu: «17 juli, – da Hans var konfirmert – spurgte jeg ham til om hans fader havde faaet noget rum til ham eller om han vilde blive hos mig efter løn og klæder lig det Anders i Åsteløkken havde, dette sidste gav han sit ja til.»
I des. 1877 fikk Hans utlevert jakke, bukse og livstykke, snøsokker, skjorter og et par våtter. Kontantoppgjøret ble oppgjort i april 1878. Hans utvandret trolig til Amerika, men det har ikke lykkes å finne ut når han reiste og hvor han slo seg ned.
- Syver Svendsen Slette født 20.okt.1864
Bare ett sted finnes et notat i regnskapen vedrørende Syver. Året er 1883, og Syver leide en hest for å reise til Hundorp den 19. april. Utover våren hogde Syver 14 favner ved i området rundt kvernhuset. 6 favner skulle dekke opp leie av hesten og fòret som han også hadde fått med. For de resterende favnene, samt for flere favner han hogde i tørrbakken, tok Syver ut ca. 35 kg. mel og 2 leiver flatbrød. Til slutt fikk han 2 kr. oppgjort i kontanter. Det blir sagt at også Syver utvandret til Amerika, men i likhet med sin bror har det ikke vært mulig å finne ham hverken i emigrantlistene eller i folketelling i Amerika.
- Anne Svendsdtr. Slette født 12.aug.1867
Det har hittil ikke vært mulig å finne noe om Mellomst-Anne, hverken i regnskapen etter oldefar eller i kirkebøkene. Den eneste dokumentasjonen på at hun levde opp, er folketellingen 1875, samt at hun ble konfirmert i 1882. Det er derfor umulig å kunne slå fast om Anne levde til hun ble voksen, og om hun evnt. utvandret til Amerika i likhet med sine brødre.
- Anne Svendsdtr. Slette født 6.aug.1877 død 1.sept.1960:
Om Anne ser man av folketellingen for 1900 at hun på det tidspunktet bodde sammen med sin mor i Brekken, men trolig hadde hun sitt eget husvære i 1.etasje i storhuset der. I regnskapen står å lese at hun i 1907 leide jordveien i søndre og øvre del av nedre Brekkeløkken mot å skjære 2 mål fòrslått på Sandbu. I 1908 tok hun opp et lån på kr. 100,- for å kjøpe seg ei ku.
Anne var visst med i alt mulig slags arbeid på Sandbu; klesvask, husvask, lefse- og flatbrødbaking, slaktsjau, potetsetting, potetopptaking, slått, skur, løvhogst osv,osv. Hjemme hos seg selv stod hun i med egen potetåker, leide hest for å kjøre inn fòret fra jordveien hun også leide, spadde ut dyregjødsel og solgte det lassevis til andre gårdbrukere, og hogde løvkjerr som hun også solgte.
I perioden 20. juli 1908 til 11. juni 1909 har Anders H.Sandbu notert en del arbeid som ble utført av en fremmedkar som var kommet til bygda. Navnet ble oppgitt å være Karl Johan Johansen, fødselsdatoen var 21. april 1884, og han skulle være fra Østre Toten.
Kirkeboka og klokkerboka for Østre Toten bekrefter at Karl Johan Johansen hadde sin vugge på en plass under Lunden gård i Hoff distrikt. Hans far het Johannes Evensen, f. 1851, trolig han vi finner som 13 år gammel framveksting på Kobberstadskogen i 1865. Mora het Karen Ellandsdatter f. 1853, antagelig fra plassen øvre Rævling i Nordre Aurdal.
Men tilbake til Karl Johan i Anders H. Sandbu sitt regnskap:
I løpet av de første 14 dagene frem til 5 august 1908 hadde fremmedkaren hogd 17 favner ved sørover Emberslett-veien. For dette fikk han kr. 2,50 pr. favn, men noe av oppgjøret tok han ut i flesk, melk, ost, kaffe, lefse, sukker og smør. Dette var en mann som fikk unna arbeidet han tok på seg, og frem til 11. juni 1909 hadde han utført følgende:
– kastet opp en veit søndenfor Sørjordet- hugget 7 ¼ favn orderved ved Brekkeløkken- » 6 ½ favn ved Ulleddet- » 8 favner ovenfor Nyløkken- » 8 ¾ favn ovenfor Skriu- oppkastet en veit og gjort vei ovenfor nedre Brekkeløkken, 186 meter- reparert litt den gamle veien- gjort en vei fra Nyløkken til Lillestrøm-grinden ovenfor jernbanelinjen, 210 meter – hogd ned 41 trær i Bjørndalen- gravd og mineret ½ -parten av to stykker aker, det ene nordenfor smidjen og det andre søndenfor jeilen- brudt opp et stykke aker søndenfor Bjørndalsbekken nedenfor jernbanelinjen.
Karl Johan Johansen var en stor og røslig kar, og en «bjønn» til å arbeide. Det var vel derfor han her i Bredebygden bare gikk under navnet Stor-Johan eller Lang-Johan. Anders H. Sandbu fikk høre at Johan i løpet av èn dag hadde hugget, kappet, kløyvd og stablet 2 favner ved. Dette trodde ikke Anders noe på, og måtte avgårde for å se. Han måtte bare konstatere at det var tilfelle!
Johan finnes i regnskapen til Anders bare i 1908 og 1909 i første omgang. Han bodde nok hos Anne i Brekken disse to årene, og man kan vel si at Johan og Anne var det som i moderne tid kalles samboere. Den 20. august 1909 fikk Anne og Johan en sønn som ble døpt Ragnvald Sverre. Faddere ved dåpen var Lars K. Resløkken, Anders H. Sandbu, Ole Rudi, Ragnhild Sandbu og Mari Thorsdtr. Slåen.
Hvor Johan tok veien etter 1909, er det kanskje bare han selv som vet. Ragnvald og moren bodde antagelig alene i Brekken frem til plassen ble solgt i 1914. Etter den tid er heller ikke Anne nevnt i regnskapen på en stund. Trolig bodde hun og sønnen rundt omkring på de stedene der Anne hadde arbeid.
Men i 1939 er Johan på plass i regnskapen igjen og hadde begynt å hugge lagved av bjørk ovenfor Sørjordet for en lønn av 8,- kr. pr. 80 cm favn, senere pålagt til kr. 10,-
I januar 1940 inngikk Johan og Anders H. Sandbu en avtale om at Johan skulle få leie huset på Skriu for kr. 12,50 eller 5 dagers arbeid pr. måned. Johan var nå 56 år gammel, men fremdeles en «brande» i arbeidet. Det meste av tiden drev han med vedhogst, men var også med på tresking, høykjøring, lokjøring, potetsetting, potetopptaking m.m. På sine eldre dager drev han også som skomaker.
Anne var igjen samboer med Johan, og hun var også med på forskjellig arbeid, bl.a. er det notert 1 dags sauklipping som ble kvittert med 17 kg kålrot. Men det var vel lefse- og flatbrødbakst hun var mest opptatt med på den tiden, både på Sandbu og på andre gårder.
Det meste av lønnen for arbeidet som Anne og Johan gjorde utover det som skulle dekke husleien, ble tatt ut i matvarer som mel, potet og melk. Det siste, melken, kom etter hvert inn i en fast rutine med at de ville ha 3 l. melk annenhver dag.
I 1957 ble melken en direkte årsak til at Anne og Johan opplevde kanskje den største sorgen mennesker kan bli påført. Sønnen Ragnvald som kjørte lastebil for lutingsanlegget ved Sandbuvangen, bodde på den tiden i et rom på lutingsanlegget. Jevnlig tok han turen over til sine foreldre på Skriu for å hente seg melk. Denne skjebnesvangre dagen i november 1957 hadde isen på elva åpnet seg i ei råk innved land i løpet av dagen. Da Ragnvald om kvelden etter det var blitt mørkt, skulle ta sparken over isen for å besøke foreldrene, sparket han rett ut i råket. Om morgenen ble han savnet på arbeidet, og da lua og veska hans ble funnet ved elvekanten, skjønte folk snart hva som hadde skjedd. Ragnvald ble funnet av Borgar Sandbu i ei bakevje like ved der han hadde falt i råket.
Johan og Anne ble hentet til Sandbu denne morgenen, og var der mens sokningen pågikk. Hos Anne satte gråten seg fast slik at hun måtte ut og kaste opp. Hun sto ved den store slipesteinen borte ved stabburet, bøyd av den brutale virkeligheten.
Anne fylte 80 år i august dette året. Hun skulle komme til å overleve sin eneste sønn med enda tre år. Den siste tiden fikk hun tilbringe på gamlehjemmet på Veikle.
Johan klarte seg selv noen år til, og i mellomtiden ble det bygd nytt aldershjem på Vinstra. Han tilbragte den siste tiden på Sundheim før han døde i 1965.
Anne og Johan ble gjennom sønnen Ragnvald besteforeldre til seks barnebarn som igjen har stiftet sine familier, og ført denne grenen av etterslekten til Svend og Rønnog videre.