Vagtmesterfamilien Andersen ved Sells Distriktsfængsel

Fanejunker Ole Andersen Skotte.

Av H.O. Hansen Møller

Da stillingen som justitievagtmester etter Hans Halvorsen ble lyst ledig på førjulsvinteren 1874, meldte det seg først 26 søkere. Etter at fristen var utløpt, kom det inn en 27de, fra kommandersersjant Ole Andersen fra Sel:

Til Christians Amt!

Undertegnede tillader sig her=
ved ærbødigst at andrage det höie
Amt om at komme i Betrakning
ved Besættelsen af Vagtmesterposten
ved Sels Distriktsfængsel. –
Jeg skal tillade mig at oplyse at
jeg er 35 Aar gammel – har tjent
som Sergeant ved 1ste Kompagni
af Gudbrandsdalens Bataljon siden 1ste
April 1858, og som Kommandersergeant
ved samme Kompagni siden 1865.
Ligeledes skal jeg tillade mig at oplyse
at jeg er gift og har 6 Börn.
Grunden til at jeg ei för er fremkom=
men med dette Ansögende er at jeg ei för
har kjendt til at nævnte Post var ledig –
saa jeg ei har erhvervet mig Attester fra
de militære Chefer under hvis Kommando
jeg har haft den Ære at staa, men hvilke
Attester jeg ogsaa snarest skal tillade mig
at fremkomme med. –

Sels Prestecontor den 12 Januar 1875.
Tjenestærbødigste

O. Andersen
Kommandersergeant

Etter pliktskyldigst å ha ettersendt de nødvendige attester, ble Ole Andersen Skotte innsatt i den ledige posten som justisvaktmester ved Sel Distriktsfengsel.

Ole Andersen Skotte var født i 1838 som sønn av Anders Hansen Ulsvolden og Marit Olsdtr Brekken. Farfaren til Anders, Hans Hansen Ulsvolden, kom i sin tid fra Bræe.

Anders Ulsvolden og broren Tor er omtalt i Peder Chr. Asbjørnsens skildringer fra Høvringen og Rondane; et sted er de to beskrevet slik:

«Tor Ulsvollen var en middelshøy mann, mørkøyd og med et sortsmusket, djervt ansikt. Han så både klok og omtenksom ut, var mager, men bred over skuldrene, og gikk lett og sikkert, med en seig styrke i gangen. Det var en rolig kar. Livet der oppe i fjellet er både farlig og slitsomt; det hadde strøket av ham all keitethet og vent ham til å stole på seg selv, og derfor var det en troverdig sikkerhet over alt han sa. Broren, Anders, var lyslett, lang og sterk. Han var av et annet slag, uvøren i tale og atferd; han slang avsted, brydde seg ikke stort om hvor han satte foten, og måtte rett som det var hjelpe på likevekten med armene; han lignet en bjørn som hufser avsted på bakbenene. Begge hadde røde toppluer og pepper- og saltfarvede bukser. Anders gikk i en lang frakk eller «spælkjole» av samme farve, den hadde lange skjøter som dasket ham om leggene; Tor hadde lagt renskinnstrøyen sin i kløvmeisen og gikk i skjorte-ermene.»

Anders og Marit drev først Ulsvolden, og de fikk syv barn der:

  1. Hans født 1825. Ble sersjant i armeen.

    Hans Andersen Skotte

  2. Ragnhild født 1830. Døde ung.
  3. Kari født 1832.
  4. Ragnhild født 1835. Gift med Hans Hansen Nystuen i 1855.
  5. Ole født 1838.
  6. Else født 1840. Fikk i 1865 sønnen Anders med Ola Olsen Ljoshaugen.
  7. Paul 1843.
  8. Marit født i 1848. Hun ble gift med Hans K. Breden på Bredevangen Skysstasjon.

I 1845 solgte Anders Ulsvolden, men holdt igjen bruket Skotte, dit familien flyttet.

Etter avtjent militærtjeneste søkte Ole Andersen Skotte, som broren Hans, seg verving som underoffiser i hæren.

Etter gjennomført tjeneste på Jørstadmoen, kom Ole tilbake til Sel med kommandersersjants grad og plikt til noen ukers årlig tjeneste ved Gudbrandsdalens bataljon. I 1865 giftet han seg med Ragnhild Thorsdtr Fevolden. De tok etterhvert slektsnavnet Andersen.

De første årene bodde paret på Fevolden, og fikk der 6 barn:

  1. Marit født 1866, gift med Hans Iversen Solgjem. Gardfolk på Solgjem.
  2. Tor født 1868. Han var i ungdommen post- og handelsbetjent på Laurgard, og traff der Anne Torsdtr Viste fra Vågå. De giftet seg i 1890, og emigrerte i 1892 til Amerika. I 1913 kom de hjem igjen; Tor var blitt syk. Etter en tid kjøpte de Fevolden, og levde resten av livet der. Tor døde i 1958. Tor Andersen var blitt noe «amerikanisert» etter oppholdet i «Junaiten», og slo ofte om seg med amerikanske ord og vendinger. Traff han andre hjemvendte, slo han tvert over til engelsk. Tor og Anne hadde en datter, Ruby, som ble gift med Ola Skjelle fra nord-Sel. De ble vertsfolk på Skjellesætra, det som senere ble Høvringen Høgfjellshotell. Familien er omtalt i Jørgen Espelunds bok «Høvringen» , utgitt i 2000, og i Arvid Møllers «På Høvrings vakre sæterstul», utgitt 2006. 
  3. Anders født 1869. Reiste til Amerika i 1889, og døde der av gulfeber.
  4. Hans Ragnvald født 1871. Reiste til Amerika i 1898, men vendte hjem, og bodde senere på Lillehammer.
  5. Ragnhild født 1874. Tvilling. Levde ugift i vaktmesterboligen på Brævangen.

    Ragnhild Andersen

  6. Olø født 1874. Tvilling. Underoffiser som faren. Gift med Maria Iversdtr uppigard Bu. Husbondfolk der.
  7. Simen Volrath født 1876. Døde samme året.

    Simen Wollrat Andersen

  8. Simen Volrath født 1877. Ble skogforvalter i Nord-Gudbrandsdalen.
  9. Kari født 1879. Døde i 1892.
  10. Mari og
  11. Anne. Tvillinger, født 1881. Begge døde 31. november samme året.
  12. Paul Torvald født 1884. Han døde i 1894.
  13. Albert Marius født 1887. Overtok som vaktmester på fengslet etter faren, og hadde stillingen til krigsutbruddet i 1940. Død 1974.

Da Ole Andersen fikk vaktmesterstillingen ved Sels Distriktsfengsel på Brævangen, flyttet familien inn i tjenesteboligen her. Her fikk de litt om senn 7 barn til. De tok også med seg gamle Anders Skotte, far til Ole. Anders døde på Brævangen i 1884.

Den 12.10.1878 ble «Bredebygden poståpneri i Sell annex til Vaage prestegjeld, Nordre-Gudbrandsdalen fogderi» opprettet ved Kongelig resolusjon. Vaktmester Ole Andersen ble ansatt som poståpner med virkning fra 1.1.1879, med en årsgodtgjørelse på 96 kr!

I 1878 gikk Ole Andersen av som kommandersersjant ved 1ste Linjekompani på Jørstadmoen, og fikk ved den anledning en merskum langpipe med følgende inskripsjon på sølvlokket:

Til Ole Andersen
Erindring fra Vaabenbrødre
ved 1ste Linjekompani

1878

Med virkning fra 1. januar 1879 ble han så beskikket som fastlønnet underoffiser med fanejunkers grad ved 1ste Landværnskompani, Gudbrandsdalens bataljon, «med de for denne Stilling til enhver Tid gjældende Rettigheter og Forpligtelser». Årlig avlønning var 300 kr.

Som fengselsbestyrer og poståpner ble Ole Andersen en kjent og aktet person i bygdesamfunnet. Han var relativt skrivefør, og hadde nok tilegnet seg en viss innsikt i jus og statsforvaltning i løpet av sin militære karriere. Trolig var han også utadvendt og hjelpsom av natur. I alle tilfelle fikk han etterhvert posisjon i bygda som én man henvendte seg til når man trengte hjelp. Enten med et brev, eller i praktiske spørsmål. Han hadde en stor bekjentskapskrets, og gikk ikke av veien for å involvere barna når noen skulle hjelpes. Eksempelvis skrev han til sønnen Olø, som da var politibetjent på Lillehammer, våren 1903:

Kjender Du nogen derude som har en Hest der kunde kjøbes for en ringe Priis? Hans Solhjem er nemlig ibeit for en Vaaraan-Hest, da hans Hoppe er drægtig saa hun forventlig kommer til at føle netop i Vaaraantiden…..

En måned senere skriver han igjen til Olø:

Igaaraften leverede jeg Jacob Vangen et Komfyrgelænder som han skulde besørge sendt til Dig, at Du kunde faa den Mekanikeren Du sidst talte om da jeg var på Sel – faa til at gjøre Gelænderet istand – saa du kunde tage det med naar Du kommer…..

I alderdommen var det datteren Ragnhild som tok seg av foreldrene. Etter at de var døde, fortsatte hun å stelle for broren Albert helt til hun falt fra i 1954.

Ragnhild Thorsdtr døde alt i 1911, etter å ha vært syk i flere år. Fanejunker Ole Andersen døde i 1922. Ragnhild og Ole er begravet ved Sel kirke på Selsverket, sammen med barna Ragnhild og Albert.